Min forrige blogg, «Finansielle Utviklingstrekk 2012», er så langt den suverent mest leste bloggen jeg har skrevet. Den er også overlegent den mest kommenterte. Jeg inkluderer da mottatte email, Facebook meldinger, Twitter (Peter C. Warren) i tillegg til de åpne kommentarene på bloggen. Totalt er det registrer 39.752 personer som har vært inne på denne bloggen.
De fleste som kommenterer er enige i det jeg skriver og forstår ikke hvorfor myndighetene skal diskriminere enkelte grupper av sparere fra å investere i noe som myndighetene har oversikt over og regulerer. Spesielt ikke når denne investeringen har hatt lavere risiko og høyere avkastning enn det som allerede tillates.
Andre forstår ikke hvorfor myndighetene velger å opptre drakonisk overfor Spesialfond, samtidig som andre produkter med langt høyere belåning fritt kan tilbys hvem som helst. Høy belåning av aksjer og eiendomssyndikater er blant disse. Tap som slike har resultert i, blant annet under finanskrisen, er endog behørig omtalt i media. I mange tilfeller er hele egenkapitalen til investorene tapt og kun bankene sitter igjen med verdier. I de verste tilfellene har investorene endt opp med gjeld og ingen håp om å få pengene sine tilbake.
Det finnes også kommentarer fra mennesker som er kritiske til alle spareprodukter. Det er fullt forståelig når det i praksis har vært null kvalitetssikring av slike. Myndighetene har i verste fall sovet ved roret eller i beste fall hatt feil fokus. Det er ingen tvil om at mange norske sparere har lidd unødvendig store tap som følge av finanskrisen.
Hva som synes verre, er at det virker som det er tatt liten lærdom av dette. Norske myndigheter synes å være vettskremt av Spesialfond til tross for at småsparere har tapt på alt annet enn slike. Strukturerte produkter, eiendomssyndikater og aksjeklubber som har vist seg å være ren svindel, for å nevne noen. Problemet er sannsynlig at fokus på dette ville være en innrømmelse av at man har sovet i timen. Det er derfor «strategisk riktig» å la andre bli en syndebukk.
Et annet paradoks som er tatt opp i den nevnte bloggen, er at myndighetene må 14 år tilbake for å finne et hedgefond de kan bruke som eksempel. Det mest tendensiøse er imidlertid at man samtidig unnlater å nevne at det er faktisk regulerte banker har stått for de største trading tapene og de at enkelte av disse har vært langt større enn nevnte LTCM.
Denne utelatelsen er enda mer bemerkelsesverdig når man tar i betraktning at skattebetalernes midler måtte benyttes direkte eller indirekte for å redde bankene eller som garanti for at de fortsatt kunne operere. Ingen utenforstående ble belastet for tapene til LTCM.
Blant banker med store tap på trading har vi Morgan Stanley med $9 milliarder i 2008, Société Générale med $6.3 milliarder tap i samme år og JPMorgan’s tap på $6 milliarder i år. Barings Bank var mindre enn disse, men kan godt nevnes siden hele banken gitt overende på grunn av én enkelt megler. Samtlige tilfeller har imidlertid skjedd som en følge av manglende internkontroll, en kontroll som nettopp er godkjent og overvåket av myndighetene. Alle tilfellene førte til store markedsbevegelser og generell uro i finansmarkedene. Nettopp noe verdens finanstilsyn har ansvar for å overvåke og forhindre.
I forrige uke kom nok et tilfelle av manglende kontroll i en «too big to fail» bank til syne. Saken har vært holdt skjult siden 2007. Goldman Sachs, som også måtte reddes av skattebetalerne i 2008, har fortiet informasjon om en ansatt som hadde gått langt ut over sine fullmakter og posisjonsbegrensninger. Den ansatte hadde gjemt unna en posisjon på $8.3 milliarder og banken endte med å tape $118 millioner på denne posisjonen.
Vedkommende måtte forlate Goldman Sachs, men fikk selvfølgelig umiddelbart en tilsvarende stilling hos Morgan Stanley. Felles for alle de nevnte tilfellene er at de har oppstått i banker som måtte ha statlig hjelp under finanskrisen.
Det må, som man ser, være vanskelig for Finanstilsynet å finne andre ting å bekymre seg over enn et hedgefond som ble nedlagt for 14 år siden og som ikke kostet skattebetalerne en eneste krone.
Med erfaringene fra finanskrisen vil jeg tro at skattebetalerne vil være mindre tålmodige om vi nok en gang går på en smell fordi myndighetene har sovet i timen eller ikke ser skogen for bare trær.
