«The biggest mistake investors make is to believe that what has been a great investment in the past will be so in the future.»  –Ray Dalio                                                                 

Amerikanske aksjefond hadde per utgangen av september hatt nettouttak på $40 milliarder hittil i år som følge av investorenes flukt fra aksjer. Det snakkes nå om at det knapt er noen privatpersoner igjen i aksjer.

Samtidig med dette har innskudd på over $100 milliarder funnet veien til det amerikanske obligasjonsmarkedet. En stor andel av dette har blitt plassert i kredittobligasjoner. Det er således ikke underlig at vi ser samme tendens i Norge.

High Yield markedet i Norge boom’er og er i tillegg meget stort i forhold til størrelsen på kapitalmarkedet vårt forøvrig. All ære til de som sørger for at bedriftenes og investorenes behov møtes.

Det er imidlertid to ting jeg føler investorene bør merke seg med slike investeringer. Den ene er at de gjennom å plassere penger i obligasjoner i realiteten utsteder en salgsopsjon.

Man mottar en begrenset avkastning i en obligasjon- eller salgsopsjons levetid mot at man tar risikoen på at man kan tape mye hvis det går galt. De fleste skyr utstedelse av salgsopsjoner som pesten, men har ingen problemer med å putte pengene sine i obligasjoner.

De som er klar over likheten mellom disse to instrumentene, hevder ofte at obligasjoner er mye sikrere enn aksjer å investere i. Dette er riktig med hensyn til at man gjennom investering i obligasjoner befinner seg på et bedre sted i bedriftenes kapitalstruktur. Dette hjalp imidlertid ikke mange under finanskrisen. På grunn av få aktører, mangel på et felles kursbilde og ingen market making falt mange norske obligasjoner mer enn aksjer i de samme selskapene. Dette skjedde endog med obligasjoner i de største bankene.

Det er en utfordring at mange fond har daglig likviditet og tvinges til å selge uansett kurs i slike markeder. Manglende oversikt over tilbud og etterspørsel (kursbilde) betyr stor fare for at man selger på for dårlig kurs og gjennom det ødelegger investorenes verdier. Det er viktig å forstå at man må være forberedt på å ha en lenger tidshorisont hvis man skal få med seg fordelene ved å eie obligasjoner. Dessverre hjelper det ikke om få av fondets investorer er langsiktige når flertallet får panikk og selger. Alle blir skadelidende. Daglig tegning og innløsning er et Damokeles Sverd i slike situasjoner.

Det andre man bør ta innover seg er hvor nære kursutviklingen på slike obligasjoner er lenket til kursutviklingen i aksjer. For ordens skyld er ikke dette et norsk fenomen, snarere tvert imot. I Norge kan slike obligasjoner tilsynelatende frakobles aksjemarkedet over en viss tid. Dette tror vi først og fremst skyldes at myndighetene har gjort det opp til forvaltere å verdsette obligasjonene etter egne modeller.

En nedgang i aksjemarkedet over en viss tid eller mengde vil sørge for at norske obligasjoner brått «tar igjen» internasjonal kursutvikling. Dette så man tydelig i 2008.

Av nedenstående chart ser man hvor likt kursutviklingen har vært mellom den brede amerikanske aksjeindeksen S&P-500 og IBOXX-indeksen over likvide amerikanske High Yield obligasjoner.

Den observerte korrelasjonen mellom aksjemarkedet og en ETF basert på denne indeksen ligger idag på 0.8, noe som er opplagt signifikant. Videre viser historien at denne korrelasjonen øker når aksjemarkedet faller.

Greit å vite både når man investerer i High Yield obligasjoner alene, så vel som hvis man gjør dette for å oppnå diversifisering.

Samtidig viser chartet under at vinnerne til nå har vært de som var forutseende nok til å investere i High Yield fremfor aksjer rett etter finanskrisen.