Ifølge kalenderen til den amerikanske finansministeren ringer han jevnlig til lederne for forvaltningsselskapene BlackRock, Pimco, Fidelity og AllianceBernstein. For de som ikke kjenner selskapene er dette fire ulike forvalningsmiljøer. Saken ble torsdag omtalt i Financial Times og påfølgende dag gjengitt i et bredt antall medier. Offentlighetsloven i USA krever full åpenhet med hensyn til hva finansministeren har på kalenderen og hvem han snakker med.

Årsaken til samtalene med de ovennevnte forvaltere skal være at dette gir finansministeren førstehånds kunnskap om hva som skjer i markedet han har ansvaret for, samt hvordan det reagerer på ulike pengepolitiske tiltak og reguleringer. Geithner og regjeringen forøvrig anser tydeligvis at dette er svært nyttig. Ikke minst fordi finansmarkedene fyller en stadig viktigere rolle med hensyn til innhenting av kapital til bedriftene. Dette spesielt i lys av at bankene dramatisk har redusert sin rolle innenfor dette området.

Det finnes en rekke grunner til at også en norsk finansminister bør følge nøye med i markedet han forvalter:

Det dramatiske volumfallet på aksjebørsene har redusert bedriftenes adgang til risikokapital. Redusert interesse for aksjer betyr at investorer er i mindre villige til å ta del i den bedriftsøkonomiske utviklingen. Idag foretrekker investorene heller å låne bedriftene penger enn å ta eierskap gjennom aksjer. Obligasjonseiere er først og fremst er opptatt av å motta renter og sikre seg at de får pengene sine tilbake. De betyr at disse har mindre interesse i at bedriftene satser på nye ting som kan gi økt inntjening, flere arbeidsplasser og en høyere aksjekurs. Obligasjonseierne får uansett ikke en andel av en eventuell verdiskapning, så hvorfor risikere noe?

Dreiningen mot obligasjoner medfører i tillegg en betydelig økning i bedriftenes faste kostnader. Det koster for de aller fleste bedrifter vesentlig mer å ta opp lån gjennom obligasjonsmarkedet enn å ta opp et tilsvarende banklån. Kostnadene for bedriftene gjennom tilretteleggingsgebyr er mange ganger høyere og det samme er utlånsmarginen.

Dette er noe som forløbig synes å ha gått de fleste hus forbi. Suverent for banker og meglerhus som gjennom dette får høyere inntekter, men svært dårlig for aksjonærer i bedriftene. Ikke rart færre ønsker denne rollen.

Økningen i faste kostnader vil gå utover lønnsomheten til bedriftene og dermed også redusere statens skatteinntekter. En slik utvikling burde normalt interessere en finansminister.

Når det gjelder finansforetakene vil Sigbjørn se at finanskrisen, påfølgende volum- og inntektsfall, en vesentlig kostnadsøkning gjennom økt regulering samt følgende av hans eget departements endring i bonusregler, har medført masseoppsigelser hos finansforetakene. Fortsetter denne trenden vil konsekvensen være lavere konkurranse, mindre innovasjon og høyere kostnader for norske sparere. Er det virkelig dette du ønsker Sigbjørn?

Arbeiderpartiets erklærte ambisjon om å gjøre Norge til et ledende finanssentrum har vi notert er blitt borte i det stille.

Det ryktes at regjeringen egentlig vil at kun bankene skal ha grep om sparemarkedet. Betyr dette Sigbjørn at du har snudd det døve øret til alle kundeklager på at man blir presset til å kjøpe finansielle produkter av bankene for å få lån? Jeg hadde ikke fått med meg at forbudet mot slik adferd var blitt opphevet. Du har sikkert fått med deg at det fortsatt verserer saker i det norske rettsystemet hvor banker skal ha fått milliardinntekter fra salg av dårlige produkter til sine kunder.

Nå er ikke dette ment som noen partipolitisk blogg, men Arbeiderpartiet har ikke hatt en politiker som har vært opptatt av et rettferdig og fungerende finansmarked siden den ryggradssterke Anneliese Dørum satt i Finanskomiteen på åtti- og nittitallet. Hun satt på Stortinget i tilsammen fire terminer og satt der fremdeles inntil hun døde i 2000, bare 61 år gammel.

Idag blir forslag til forbedringer av regelverk eller påpeking om at disse ikke virker etter departementets forutsetninger, umiddelbart tolket negativt av Finansdepartementet. Den naturlige departementale reaksjonen er å ikke svare. Blir man imidlertid tvunget til å respondere gjøres dette med trusler om forverring (les spesielt siste avsnitt i det lenkede intervjuet). Det er slik skattebetalte byråkrater mener det er riktig å opptre. Jeg kunne samtidig gjøre et lettjent poeng av at bonus- eller lønnsbegrensninger tydeligvis ikke gjelder der hvor staten har eierinteresser eller hvor Arbeiderpartiet har venner i ledende posisjoner, men da mister vi vel konsesjonen. Idag er det LO- og delvis statseide finansforetak som er lønnsledere.

Båndet mellom USAs finansminister og sjefen for verdens største forvaltningsselskap, BlackRock, ble dannet under finanskrisen. Geithner var den gang sjef for USAs sentralbank. Det viste seg både da og i hans nåværende stilling at det er viktig å forstå hva investorene mener og ikke se situasjonen ene og alene fra ståstedet til bankene. Det er tross alt førstnevntes midler som bidrar til nyskapning, likviditet og økonomiske redningsaksjoner av skakkjørte banker. Norges Bank har forstått viktigheten av dialog med forvaltere og benytter Oljefondet til å innhente denne informasjonen.

Kanskje på tide du også plukker opp telefonen Sigbjørn?