I slutten 2010 skrev jeg om hvordan det børsnoterte olje & gass selskapet Panoro «snøt» sine obligasjonseiere for totalt 10 millioner kroner. Dette var penger som førstnevnte utvistelig hadde krav på.
Forslaget om å avspise obligasjonseierne gjennom å godta en kurs på 104 i steden for kursen på 108 som låneavtalen inneholdt, ga selskapet en gavepakke på 10 millioner. Selskapet var ikke i noen finansiell nød på dette tidspunktet, så det fantes ingen god grunn til å ettergi deler av gjelden.
Driver bak forslaget var meglerhus som ønsket mandat til å legge ut et nytt obligasjonslån for selskapet. Siden et meglerhus tjener vesentlig mer på å legge ut lån enn på vanlig obligasjonsomsetning, ble Panoro og meglerselskapets interesser foretrukket fremfor de eksisterende obligasjonseiernes.
Man fikk til og med Norsk Tillitsmann med på å anbefale forslaget til tross for at de nettopp er til for å verne om obligasjonseiernes interesser. Siden det ikke fantes økonomiske eller soliditetsmessige grunner til å forhandle om en avkortning av obligasjonseiernes rettigheter, var ikke dette et av Norsk Tillitsmanns «finest moments». Etter min mening burde det alene diskvalifisere dem fra å bruke ordet «tillit» i navnet. Alternativt kunne man omdøpe selskapet til Norsk Mistillitsmann.
Obligasjoner er stort sett eiet av institusjoner som pensjonskasser, livselskapet, stiftelser etc. Underlig nok lot de fleste forvaltere av slike seg overtale til å gi bort deler av sine investorers penger. Disse ville tross alt gjerne fortsatt være med på middager og luksusturer betalt av meglerhusene. Det finnes sannsynligvis en grunn til at uttrykket «fiduciary responsibility» ikke finnes på norsk.
Panoro fikk inn penger til det nye lånet i slutten av 2010. Det hadde idag vært interessant å vite om selskapet, meglerhusene som anbefalte lånet, forvalterne som villig ga bort sine investorers penger, samt kreditorene er fornøyd med at børsverdien til Panoro har halvert seg etter at pengene kom til anvendelse. Oslo Børs har forøvrig steget 10% i samme periode.
Hei Lasse,
Takk for hyggelige ord og for et meget godt sitat. Ved anledning vil jeg publisere den på bloggen.
Argumentet de brukte var at de som aksepterte ville få tegne seg i et meget gunstig nytt lån. Saken var at det nye lånet ikke var spesielt gunstig og at alle som ville kunne tegne seg i dette lånet. Man fikk således ingen fordeler mfoor å gi fra seg 4 prosentpoeng. De eneste som fikk økonomiskefordeler av dette var meglerhusene.
Siden det ikke finnes offentlig register over hvem som eier disse lånene (noe meglerhusene utnytter til egen fordel for alt det er verdt) var det ikke mulig for oss å kontakte de andre eierne med informasjon eller få deres stemmefullmakt.
Vi forvalter idag 5 fond som kan investere i kreditt og ingen av disse vil noen gang ta i et Panoro lån. Vi oppfatter det som vår fiduciary responsibility å vurdere management i disse selskapene som en del av vår due dilligence. Ledelse som ikke står ved en lånekontrakt, selv i gode tider, anser vi som en betydelig trussel i forhold til om de vil stå ved sine fremtidige forpliktelser. Er man forvalter og ignorerer noe slikt fortjener man ikke tilliten man tildeles ved å forvalte andres penger.
Panoro har nettopp byttet ut administrerende direktør. Den nye sjefen kommer imidlertid fra det samme styret som vedtok å ta fire prosentpoengene fra sine långivere. Selskapet får ikke tilbake tilliten ved det.
Norsk Tillitsmanns opptreden var skammelig og de har også innrømmet overfor oss at de ikke vil gjøre lignende i fremtiden.
Vi vurderte å saksøke Norsk Tillitsmann for økonomisk tap påført obligasjonseierne, men siden vi ikke har aktivist-mandat valgte vi å la det ligge.
Apropos kjendisinvestorene du referer til, så har de begge selv vært aksjemeglere. It takes one to know one.
/Peter
Hei Peter,
Godt skrevet artikkel. Hva var begrunnelsen som meglerhuset brukte
for å overbevise obligasjonseierne at de skulle akseptere en kurs på 104 i steden for 108 ?
Generelt sett er jo nettopp dette med mistillit et problem finans bransjen
burde takle. Du kan se at til og med kjendis investorer i det siste har lite godt å si om meglerbransjen. Men det er kanskje vanskelig. Det er ikke noe nytt fenomen, selv om det kanskje er mer utbrett nå. Vi kan gå 200 år tilbake i tid.
Adam Smith sa :
«Managers of other people’s money rarely watch over it with the same anxious vigilance with which they watch over their own ….They very easily give themselves a dispensation»