Håpet om at ingenting vil forandre seg er blitt velstandssamfunnets sutteklut.

Overskriftens påstand ble nylig fremført av den dyktige porteføljeforvalteren Kristoffer Stensrud. Ikke uventet ble dette brukt som et argument for at man skulle bli sittende i aksjefond. Greit nok.

Man bør imidlertid kvalifisere dette noe. Skal man eventuelt kunne glede seg over at historien gjentar seg, må man sørge for at man lever lenge nok til å oppleve det. Og, hvis man er så heldig, være i stand til å glede seg over dette.

«Historien gjentar seg» er blitt en av mange etablerte sannheter som sløver oss som samfunn. Vi tror nemlig ikke at noe nytt kan skje eller at veien til målet kan bli langt mer utfordrende enn vi har forutsatt.

22/7 er et eksempel på dette. Til tross for jevnlige terroranslag andre steder i verden, trodde vi ikke at det ville skje her. Det fantes både beredskap og planer, men fordi vi som samfunn ikke trodde noe slikt var særlig sannsynlig, ble ikke iverksettelsen av disse optimal. Hadde politihelikoptre stadig surret over Oslo i tide og utide forut for 22/7, ville det raskt blitt stilt spørsmål ved kostnadene av dette. Denne kostnaden ville så blitt sammenlignet med sykehjemsplasser, barnehagetilbud, antall politi i gatene etc etc.

Terroren 22/7 er et følsomt tema av naturlige årsaker. Den er også et eksempel på risiko vi ikke oppfatter at eksisterer fordi vi nettopp forventer at historien vil gjenta seg.

Slik er det med alt rundt oss. Vi vil ikke se etter muligheter eller foreta oss noe nytt dersom vi alle tror at historien vil gjenta seg. Og nettopp det at så få stiller spørsmål ved etablerte sannheter gjør at katastrofen er et faktum når noe uventet inntreffer.

Konkursen i den amerikanske storbanken Lehman Brothers og tvangssalget av Bear Stearns viste brått at ingen var «too big to fail». Historien gjentok seg med andre ord ikke og for mange ble dette en meget dyrkjøpt lærdom.

Det hjelper heller ikke at vi utdanner mennesker og gjør dem i stand til å stille kritiske spørsmål, hvis vi som samfunn ikke vil høre på dem. Slike personer har blitt utdannet innen etterretning, beredskap og økonomi. Norge fikk i år sin første doktor i etterretning, utdannet i England. Etterretning handler nettopp om å utfordre etablerte sannheter, kontinuerlig være på søken etter ny informasjon og om å tørre å tenke annerledes. Ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap i Ås finnes en av Norges ledende personer innenfor finansiell risiko og derivater. Begge disse personene utfordrer samfunnets komfortsone og vi er derfor forsiktig med å slippe dem til.

Det finnes kort sagt en rekke meget kompetente mennesker i dette landet som udugelige mennesker sørger for at ikke kommer til orde. Årsaken til dette kan være byråkratiske, politiske, hierarkiske eller økonomiske.

Postmoderne porteføljeteori (PMPT) ble etablert etter at børsene hadde halvert seg i perioden 2000-2003. Hensikten var å oppdatere tankegodset med hensyn til porteføljesammensetning gjennom å ta hensyn til ny informasjon. Sistnevnte var erfaringer høstet under Asia-krisen og Dot.com fiaskoen. Kloke av skade flokket investorer seg til PMPT-type porteføljer.

Fire år senere sammenlignet imidlertid mange sine porteføljer med hvordan det hadde gått hvis de hadde holdt seg til sin gamle aksjeovervektede porteføljer. Siden aksjer hadde steget over 200% disse fire årene, ville naturlig nok de «gamle» porteføljene gitt en høyere avkastning. Det var derfor ikke vanskelig å fremskrive en lignende utvikling for de neste fire årene, noe man også fikk støtte for hos hele aksjeindustrien. PMPT ble følgelig forkastet og man overvektet seg på nytt i aksjer.

Et halvt år senere nådde markedet toppen og halvannet år senere hadde aksjer falt 65%.

Ryggmargsrefleksen til de fleste som nylig hadde forkastet PMPT var å innta en holdning av fornektelse og stahet. Valgte man å gå tilbake til PMPT, kunne dette betraktes som innrømmelse av feil (fremfor læring). Slikt sitter langt inne. Spesielt hvis det er andres penger som forvaltes. Det tryggeste for både slike forvaltere og for myndighetene som lager regler for hvordan man skal forvalte, er å late som ingenting og sitte i ro. Dermed sørger man for at ny lærdom ignoreres og ikke blir tatt til følge.

Charles Darwin fremhevet at evne til tilpasning var grunnlaget for menneskets evne til å overleve. Vår evolusjon har ikke skjedd ved at man satt og håpet på at historien skulle gjenta seg. Den har skjedd gjennom nysgjerrighet, nytenkning og mot til å foreta endringer. I vårt overflodssamfunn bør man ta det til seg.

Aksjeoppgangen etter finanskrisen har allerede vart dobbelt så lenge som oppgangen etter kursfallet i 1998. Vi har også snart brukt like lang tid som oppgangen etter Dot.com-fallet. Med tanke på hva som videre skjedde får vi virkelig håpe Stensrud denne gangen tar feil.