Ingen har til dags dato hørt et aksjefond fortelle sine investorer at utsiktene er dårlige og at de derfor vil få sine penger tilbake.

Fondsbransjen er konstruert slik at jo mer penger du har til forvaltning, desto mer penger tjener du. Det finnes to måter å komme til dette, enten gjennom gode resultater eller gjennom en stor salgsorganisasjon. Det siste gjelder spesielt banker og forsikringsselskap, som gjennom sine primærtjenester allerede har etablerte kundeforhold de kan utnytte.

Hedgefondforvalteren Louis Moore Bacon har kun førstnevnte. I forrige uke vakte stor oppsikt i internasjonale finansmedier. Han gir nemlig på eget initiativ $2 milliarder tilbake til sine investorer. Beløpet utgjør en fjerdedel av forvaltningskapitalen i Moore Global Investments, Bacons flaggskipsfond. Med et forvaltningshonorar på 3% i året betyr det at Bacon gir avkall på $60 millioner i årlige inntekter.

Bacon er den siste av en rekke hedgefondforvaltere som har «kastet ut» investorene. Mest kjent er Renaissance Technology som kvittet seg med samtlige eksterne investorer. Både Julian Robertson og George Soros har gjort det samme. Ifjor returnerte også Europas største hedgefond, Brevan Howard, $2 milliarder til sine investorer.

Felles for disse fondene er at de har vært meget store. Renaissance, den første av de største, var og er svært hemmelighetsfulle med hensyn til sine datamodeller. Sjefen, Jim Simons, en tidligere kodeknekker i USAs militære etterretning, ble lei av spekulasjonene om at resultatene deres var for gode til å være sant. Han ga derfor alle de eksterne investorene tilbake det de hadde investert pluss den opptjente avkastningen (totalt over $10 milliarder). Kun ansatte fikk beholde penger i fondet. Den suverene utviklingen har de opprettholdt.

Robertson og Soros har fortsatt å investere sine egne penger og slipper med det å være avhengige av myndighetenes stadige vinglinger, samt nye krav og restriksjoner.

Brevan Howard, Europas største hedgefond, har som Moore funnet det stadig vanskeligere å forvalte store summer. Brevan Howard har etter å ha gitt tilbake nevnte $2 milliarder, $36.7 milliarder til forvaltning. På listen over investorer finner man den Britiske Statskirke.

I denne sammenhengen kan det også være verdt å nevne Andrew Lahde. Hedgefondforvalteren som ga sine investorer en avkastning på 1000% under finanskrisen og deretter ga alle pengene tilbake til investorene og stengte fondet. Lahde oppga som årsak at: «Kapitalismen har virket i 200 år, men tidene har forandret seg og systemet er blitt korrupt.» Andrew Lahde ønsket ikke å være en del av et slikt system.

Går vi tilbake til Louis Bacon ser vi av hans forvaltningshistorikk at han kun har hatt to negative år siden oppstarten i 1989. Den annualiserte avkastningen investorene hans har mottatt har vært på 18%. MSCI-World Stock Index har til sammenligning gitt en annualisert avkastning på 5% i samme periode.

Warren Buffets suksessrike børsnoterte investeringsselskap, Berkshire Hathaway, kjent for å investere i aksjer som taper mindre enn markedet når det faller og tjene mer enn markedet når det stiger, har i samme periode levert en annualisert avkastning på 12.62%.

Fra 1990 og frem til idag vil de som har sittet passivt i aksjemarkedet hatt en totalavkastning på 201%. Investerte man med Buffet ville totalavkastningen vært på 1369%. Hedgefondet Moore Global Investments har levert investorene en avkastning etter alle omkostninger som er ti ganger så høy som Buffets, totalt 4100%.

Det vi her ser er resultatene til tre ulike investeringsfilosofier: Den passive (og mest anbefalte i Norge) innebærer at man kjøper aksjer og sitter rolig med disse frem til man en eller annen gang i fremtiden realiserer avkastningen.

Warren Buffets strategi består i hovedsak i å kjøpe aksjer i underprisede solide selskaper og obligasjoner av ulike typer. I tillegg gjør han også betydelige investeringer gjennom derivater. Buffet er både kjøper og utsteder av opsjoner og CDS (kredittforsikring). I 2008 hadde han utstedt et stort antall CDS-kontrakter og investorene måtte derfor tåle et betydelig verdifall.

Svært mange mener Buffets investeringsselskap, Berkshire Hathaway i realiteten er et hedgefond. Selskapet girer sine investeringer gjennom å låne penger og handler i en rekke typer finansielle instrumenter. Det er imidlertid én viktig forskjell og den ligger i at investorer ikke kan innløse og dermed redusere forvaltningskapitalen.

Dette er en enorm fordel for Buffet som forvalter. De som vil ut må gjøre det til gjeldende børskurs. Aksjene skifter eiere, noe som ikke påvirker forvaltningskapitalen. Buffet har således ikke måtte ta hensyn til risiko i særlig grad og hans investorer har ved flere anledninger måtte tåle en halvering av sine verdier.

Louis Bacon har aldri hatt luksusen av å kunne lukke øynene for risiko. Tvert imot har han, som de fleste virkelige hedgefond, lovet sine investorer å beskytte deres verdier når forholdene er usikre. Han har følgelig kun vist negativ årlig avkastning i to av over tyve års forvaltning.

Hedgefondforvalteren oppfyller et annet viktig kriterie som blant annet norske finansmyndigheter har sagt de er svært opptatt av. Ved å gi investorene penger tilbake når han mener dette er best for dem, setter han sine investorers ve og vel foran egne inntekter. Dette er det motsatte av hva de fleste forvaltere gjør.

Bacon er av den uttalte oppfatning at dagens situasjon i finansmarkedet gjør det vanskelig å få en god risikojustert avkastning hvis man har mye kapital til forvaltning. Volumene er som nevnt blitt mindre, algoritmer forsøker å avdekke «fotavtrykket» til store aktører (per definisjon er det vanskeligere for disse å skjule sine handler enn andre), med den konsekvens at algoritmene sniker seg foran i køen og gjør kjøpene dyrere og salgene dårligere for de store.

Posisjoner basert på forventninger om fremtidig økonomisk utvikling er også mer risikofylte ettersom myndighetene villig vekk benytter skattebetalernes midler til å intervenere mot denne utviklingen. Samtlige oppganger av betydning i aksjemarkedet det siste året har blitt til på skattebetalernes bekostning. Bare i Europa har man brukt over det tilsvarende av 15 billioner (tallet 15 etterfulgt av tolv nuller) norske kroner. Dette til tross er det fortsatt nesten 30% opp til toppnivåene den europeiske aksjeindeksen hadde ifjor.

Bacon har hele tiden lovet sine investorer å kontrollere risiko og vet at et verdifall på over 10% kan være ødeleggende i forhold til investorenes tillit. Faller derimot et aksjefond det tredobbelte vil man bare oppleve at forvalterne anbefaler investorene å kjøpe mer. Det er således to helt forskjellige verdener vi snakker om.

Louis Bacon har over 20 år med forvaltningsresultater å vise til og dette gjør både hans resultater signifikante og tallenes tale klar. Investorene har ikke bare fått 4100% avkastning, men har i tillegg sluppet frykten av å se deres verdier bli halvert en rekke ganger. Høyere avkastning med betydelig lavere risiko og en forvalter som avstår fra honorarer når han mener investorene er bedre tjent med å få penger tilbake, er et eksempel til etterfølgelse.

Artikkelen ble publisert onsdag, 8. august, 2012 klokken 08:27 og er arkivert i kategorien Hedge, Marked, Samfunn. Du kan følge denne artiklens kommentarer via RSS 2.0. Both comments and pings are currently closed.