ECB-president Mario Draghis sjakktrekk har så langt båret frukter. Renteoppgangen i spanske og italienske obligasjoner, kombinert med kursfallet i aksjemarkedene var av en størrelse som fikk markedet til å konkludere at Draghi ville lykkes i å tvinge EUs stabiliseringsmekaninsme (EFSF) til å gripe inn.

Strategien til Draghi viste seg, som omtalt, å tvinge EU til aksjon før ECB eventuelt begynner ytterligere støttekjøp av statsobligasjoner. ECB har allerede brukt over €200 milliarder til slike støttekjøp og har i tillegg lånt bankene €1018.5 milliarder (LTRO I og II) til å gjøre det samme uten at dette har roet markedene.

En annen viktig brikke på sjakkbrettet som det ikke har vært fokus på, er effekten lavere obligasjonskurser vil ha på bankenes soliditet. De fleste av bankene som benyttet LTRO-lånene til å kjøpe spansk og italiensk statsgjeld lå med tap på disse.

Bankene var riktignok i gang med omfattende lobby-virksomhet for å slippe å ta hensyn til disse tapene i sine regnskaper, men etter finanskrisen er det nesten umulig for finansmyndighetene å lukke øynene for en slik praksis. Finanspolitiske myndigheter var allerede stilt sjakk matt før Draghi kontant gjorde dem oppmerksom på det.

Alt har imidlertid en pris. Draghis sjakktrekk sørget for svært kraftige markedssvingninger. Av nedenstående chart kan vi se at disse er de kraftigste vi har opplevet i hele år. Ifølge den sveitsiske banken Credit Suisse, har de kraftige svingningene i aksjemarkedet resultert i at privatpersoner på global basis netto har trukket penger ut av aksjefond hver eneste måned de siste to årene.

Tar man i tillegg bort volumet som trading-algoritmene står for, er omsetningsvolumet i aksjemarkedet det laveste på flere tiår.

Dette er bekymrer imidlertid ikke ECB-president Mario Draghi. Hans oppgave er å skaffe Spania og Italia billige lån til tross for deres svekkede økonomier. Heldig for bankene er han villig til å bruke både taktikk og skattebetalernes midler for å nå sitt mål.