Når realitetene ikke kan lever opp til forventningene, må forventningene tilpasses realitetene.

Det finnes ingen investeringsprodukter som oppnår samme markedsføring som aksjer. Det er faktisk ingen som én gang kommer i nærheten.

Internasjonale finansielle tv-kanaler markedsfører aksjer 24 timer i døgnet. Norske finanskanaler markedsfører aksjer regelmessig gjennom hver eneste børsdag. Næringslivsaviser innenlands og utenlands markedsfører aksjer 6 dager i uken.

Meglerhus markedsfører aksjer hver eneste arbeidsdag og det samme gjør interesseorganisasjoner. Daglig fremlegges prognoser så optimistiske at de burde få enhver investor til å ønske å kaste seg over denne unike muligheten før «toget» forlater stasjonen.

Aksjestrateger og PR-rådgivere er i tillegg energiske med å svartmale alle andre investeringsalternativer.

Finansmyndigheter bidrar også med å gjøre sitt ytterste for at aksjer skal få minst mulig konkurranse. Særskilte krav stilles til dem som vil plassere penger i mindre risikable spareformer enn aksjer. Investering i aksjer har ingen restriksjoner til tross for at man jevnlig leser om investorer som har tapt hele sin formue på slike.

It’s a war out there – krigen om sparemidler.

Som om dette ikke var nok har en rekke lands finansmyndigheter pøst skattebetalernes penger inn i finansmarkedet for å holde verdiene oppe.

Enhver må jo snart spørre seg om hvorfor dette ikke virker.

Svaret er mistillit. En mistillit forankret i at risikoen ved aksjer har blitt fremstilt for lav og utsiktene for optimistiske.

Har man gjort dette nok ganger lar ikke investorene seg lenger lure. Følgende av dette er at de vil ha aksjekursene lavere i forhold til bokførte verdier og/eller fremtidsutsiktene lysere, eller i det minste mer stabile, før de er villige til å risikere flere av sine sparepenger på aksjer. Og hvem kan klandre dem?

Vegringen går igjen utover evnen til kapitalinnhenting hos bedriftene, samt lønnsomheten til finansbransjen. Ingen bryr seg om sistnevnte, men utfordringen for førstnevnte går ikke bare utover vekstmulighetene og derav lønnsomheten til de angjeldende bedriftene. Den går også utover nyskapning i samfunnet, vår nasjonale konkurranseevne samt skatteinntekter og gjennom det vår velstand.

Alt takket være vår egen dumhet, grådighet og konkurranseskjerming.

Det er anslagsvis brukt €2 billioner i subsidier i Europa det siste halve året og aksjekursene er idag lavere enn før man begynte denne øvelsen.

Forteller ikke det politikere og propagandamakere noe som helst?

Dessverre er det lite som tyder på det. De samme som lovet videre kursoppgang på toppen i 2008 har hvert år senere gjentatt løftet om forestående nye toppnoteringer. Skivebom kan tydeligvis ikke gjentas ofte nok.

Den mest negative prognosen for de neste 12 månedene i Finansavisens «ekspertpanel» i desember 2010 var en børsoppgang på 10%. Ingen av «ekspertene» kunne forestille seg muligheten av en børsnedgang i en tid som var preget av for mye gjeld, fallende eiendomspriser, vaklende banker og raknende nasjonaløkonomier. Oslo Børs endte med en nedgang på 13%. Hvis ikke verdens seks største sentralbanker hadde intervenert i slutten av november samme år, ville resultatet vært mye verre. På det meste var børsindeksen ned nær 30%.

Én av «ekspertene» hevdet til sitt forsvar at det var ikke hans skyld at han var en «positiv person». Investorene hans ville nok satt større pris på om han var i stand til å skape positiv avkastning. Det var nemlig det de hadde blitt forespeilet.

Mister investorene tilliten til aksjer som investeringsalternativ, rammes hele samfunnet. Man kan bare håpe at investorene igjen vil se at det ikke er noe i veien med aksjer. Alt som behøves er at man har et realistisk forhold til risikoen som er forbundet med dem. Da vet man hva man har å forholde seg til. Feilen ligger således ikke i aksjer generelt, kun hos miljøene som har markedsført dem.

Det er nemlig slik at når realitetene ikke lever opp til forventningene, må forventningene tilpasses realitetene. Det gjelder over alt.