Siden tidenes morgen har menneskets evne til å tilpasse seg omgivelsene vært avgjørende for å overleve. Mennesket har tilpasset seg alle typer av farer, næringslivet har tilpasset seg utvikling og konkurranse, idrettsutøvere har tilpasset seg teknikk og ernæring – alt med tanke på fremgang.
For best mulig å tilpasse oss må vi tørre å stille spørsmål ved etablerte «sannheter». Her er vi mindre flinke i finans. Med basis i vår egen korte erfaring og ikke minst for å slippe merarbeid i form av kunnskap og teknologi, går det raskt prestisje i gamle standpunkter. Endringer blir oppfattet som en trussel, også økonomisk.
Vi er så hellig overbevist om vår annerledeshet at vi ikke tror det finnes farer. Det samme trodde alle om Japan inntil 1990, Europa inntil 2000 og Kina inntil 2007. Idag er aksjemarkedene i disse landene/områdene henholdsvis ned 65%, 33% og 57% fra sine toppnivåer.
Realitetene har vært annerledes for alle land rundt oss, men norsk strategi er å satse på fortsatt flaks.
Oljerikdommen har gitt Norge en økonomiske særstilling som gjør at endringer ikke haster slik det gjør i mindre heldige land. Dermed drøyer man så lenge som mulig, ikke bare på næringslivsnivå, men også hos myndighetene. Vi forventer at våre omgivelser skal tilpasse seg oss og ikke omvendt.
Sant skal sies; det er stadig flere norske økonomer som bekymrer seg over hvor lenge Norge kan «feste» mens Europa synker. Lærdommen fra krisene som har kommet på rekke og rad siden andre halvdel av nittitallet blir imidlertid ignorert av flertallet. Dette til tross for at intervallet mellom krisene stadig blir kortere.
I stedet for å ta lærdom av store og anerkjente institusjonelle investorer som i flere tiår har levert solid og stabil avkastning takket være at de var forutseende og endret strategi, velger de fleste å ignorere disse. Det er bedre at man fortsetter med gal kurs enn å innrømme at man har tatt feil. Det finnes jo tross alt en liten mulighet for at det kan gå bra.
Uviljen mot tilpasning er så stor at enkelte akademikere, som tilfeldigvis også er betalte rådgivere, nå tar til orde for at man skal endre regelverket slik at livselskaper og pensjonskasser ikke lenger skal måtte ta hensyn til tap og risiko. Skattebetalere og pensjonister skal i steden stole på at «det vil helst gå bra». Samfunnet bør i denne anledning spørre de som står bak forslaget om hvem som tar den økonomiske risikoen hvis «hold hendene foran øynene-strategien» ikke virker. Dette ble nemlig ikke nevnt.
Det at enkelte type investorer på grunn av manglende solvens tvinges til å selge på bunn (og gjerne også kjøpe på topp), er en konsekvens av dårlig risikohåndtering og ofte også rådgiving – ikke av et mangelfullt regelverk.
Riktig bruk av derivater kan eksempelvis sørge for at porteføljer blir mer robuste og forhindre at nevnte investorer tvinges til å gjøre feil ting på feil tidspunkt. Slike derivater har vært tilgjengelig på Oslo Børs siden 1990.
Ikke et ord ble av de nevnte viet slike instrumenter, alternative aktiva eller endringer i porteføljeallokering. Dette til tross for at det er nettopp slikt som er blitt benyttet av de internasjonale institusjonene som har hatt suksess både gjennom økonomisk gode og dårlige tider.
Man fortier også at de norske institusjonene som har klart seg suverent best gjennom de siste 5 årene ikke bare har hatt en tilpasningsstrategi, men også har benyttet ovennevnte instrumenter eller alternative aktiva.
Hvorfor man insisterer på at det riktige er å opptre statisk i en åpenbart dynamisk verden, vites ikke. Spesielt når vi vet at mennesket har overlevd siden tidenes morgen takket være evnen til tilpasning.
Hadde det ikke vært greit med tilpasning til virkeligheten før virkeligheten blir så ille at man tvinges til det?
