Når realitetene ikke kan lever opp til forventningene, må forventningene tilpasses realitetene.

Det finnes ingen investeringsprodukter som oppnår samme markedsføring som aksjer. Det er faktisk ingen som én gang kommer i nærheten.

Internasjonale finansielle tv-kanaler markedsfører aksjer 24 timer i døgnet. Norske finanskanaler markedsfører aksjer regelmessig gjennom hver eneste børsdag. Næringslivsaviser innenlands og utenlands markedsfører aksjer 6 dager i uken.

Meglerhus markedsfører aksjer hver eneste arbeidsdag og det samme gjør interesseorganisasjoner. Daglig fremlegges prognoser så optimistiske at de burde få enhver investor til å ønske å kaste seg over denne unike muligheten før «toget» forlater stasjonen.

Aksjestrateger og PR-rådgivere er i tillegg energiske med å svartmale alle andre investeringsalternativer.

Finansmyndigheter bidrar også med å gjøre sitt ytterste for at aksjer skal få minst mulig konkurranse. Særskilte krav stilles til dem som vil plassere penger i mindre risikable spareformer enn aksjer. Investering i aksjer har ingen restriksjoner til tross for at man jevnlig leser om investorer som har tapt hele sin formue på slike.

It’s a war out there – krigen om sparemidler.

Som om dette ikke var nok har en rekke lands finansmyndigheter pøst skattebetalernes penger inn i finansmarkedet for å holde verdiene oppe.

Enhver må jo snart spørre seg om hvorfor dette ikke virker.

Svaret er mistillit. En mistillit forankret i at risikoen ved aksjer har blitt fremstilt for lav og utsiktene for optimistiske.

Har man gjort dette nok ganger lar ikke investorene seg lenger lure. Følgende av dette er at de vil ha aksjekursene lavere i forhold til bokførte verdier og/eller fremtidsutsiktene lysere, eller i det minste mer stabile, før de er villige til å risikere flere av sine sparepenger på aksjer. Og hvem kan klandre dem?

Vegringen går igjen utover evnen til kapitalinnhenting hos bedriftene, samt lønnsomheten til finansbransjen. Ingen bryr seg om sistnevnte, men utfordringen for førstnevnte går ikke bare utover vekstmulighetene og derav lønnsomheten til de angjeldende bedriftene. Den går også utover nyskapning i samfunnet, vår nasjonale konkurranseevne samt skatteinntekter og gjennom det vår velstand.

Alt takket være vår egen dumhet, grådighet og konkurranseskjerming.

Det er anslagsvis brukt €2 billioner i subsidier i Europa det siste halve året og aksjekursene er idag lavere enn før man begynte denne øvelsen.

Forteller ikke det politikere og propagandamakere noe som helst?

Dessverre er det lite som tyder på det. De samme som lovet videre kursoppgang på toppen i 2008 har hvert år senere gjentatt løftet om forestående nye toppnoteringer. Skivebom kan tydeligvis ikke gjentas ofte nok.

Den mest negative prognosen for de neste 12 månedene i Finansavisens «ekspertpanel» i desember 2010 var en børsoppgang på 10%. Ingen av «ekspertene» kunne forestille seg muligheten av en børsnedgang i en tid som var preget av for mye gjeld, fallende eiendomspriser, vaklende banker og raknende nasjonaløkonomier. Oslo Børs endte med en nedgang på 13%. Hvis ikke verdens seks største sentralbanker hadde intervenert i slutten av november samme år, ville resultatet vært mye verre. På det meste var børsindeksen ned nær 30%.

Én av «ekspertene» hevdet til sitt forsvar at det var ikke hans skyld at han var en «positiv person». Investorene hans ville nok satt større pris på om han var i stand til å skape positiv avkastning. Det var nemlig det de hadde blitt forespeilet.

Mister investorene tilliten til aksjer som investeringsalternativ, rammes hele samfunnet. Man kan bare håpe at investorene igjen vil se at det ikke er noe i veien med aksjer. Alt som behøves er at man har et realistisk forhold til risikoen som er forbundet med dem. Da vet man hva man har å forholde seg til. Feilen ligger således ikke i aksjer generelt, kun hos miljøene som har markedsført dem.

Det er nemlig slik at når realitetene ikke lever opp til forventningene, må forventningene tilpasses realitetene. Det gjelder over alt.

Forhåpentlig ikke til det kjedsommelige, har jeg viet mange artikler på dette nettstedet til å påpeke verdien av uavhengig tenkning.

Gruppetenkning og manglende vilje eller mot til å tenke annerledes har gjentatte ganger vært årsak til finansielle katastrofer. Være seg på personlig eller på globalt nivå.

Hedgefondforvalter Michael Burry har vært omtalt tidligere. Han kan udiskutabelt sies å ha både evnen og motet til å tenke selvstendig og annerledes. Hans visjonære evner har til tider også vært til stor belastning for ham selv og de rundt ham.

Innenfor finans er både konkurrenter, banker og meglerforetak fortsatt misunnelige og irritert over at han hadde rett mens de selv tok feil. Selv myndigheter er blitt stilt i forlegenhet.

Amerikanske myndigheter ble stilt i forlegenhet ved at de hadde oversette alle faresignaler og også aktivt bidratt til den finansielle krisen. Det siste hadde de gjort gjennom å lette på reguleringen i tråd med investeringsbankenes og meglerhusenes ønsker.

Europeiske myndigheter kalte ham en løgner da han påpekte faren for en gjeldskrise i Europa. Da han kjøpte konkursbeskyttelse (CDS) på gjelden til Portugal, Irland, Hellas og Spania, hevdet de i steden at det var ham som forsøkte å skape en krise.

Forlegenheten over boliglånsboblen i USA tok en annen og langt mer aggressiv vending. Journalister i næringslivsaviser ble av finansbransjen «oppfordret» til å skrive negative artikler (i Norge kjent som «drittpakker») om Burry. Til og med myndighetene ble med på laget.

Burry publiserte i 2010 en kritisk artikkel i New York Times om finanskrisen. Artikkelen inneholdt en rekke spørsmål rettet til finansmyndighetene og politikerne om hvorfor disse ikke reagerte. Myndighetenes reaksjon var å sende FBI og IRS (skattemyndighetene) på rassia til hans kontor og hjem.

Denne forfølgelsen og mistenkeliggjøringen ble en tung og kostbar tid både for Burry og hans forvaltningsselskap, Sion Capital.

Burry kom imidlertid gjennom perioden uten bemerkninger og med flagget til topps. Takket være at hans suksess, dyktighet, vilje og evne til å tenke annerledes –  og frem for alt at han ble renvasket – ble han denne uken invitert til å holde avgangsforedraget for de uteksaminerte studentene ved University of California Los Angeles (UCLA).

Overgrepet mot ham omtales mellom 14 og 15 minutter i talen. Jeg anbefaler imidlertid at de som ønsker å lære noe av historien og Burrys erfaringer hører hele.

Muligheten for en billig porteføljesikring, nevnt her, har nå gjort jobben sin. Hensikten var å sikre porteføljen til de som enten ikke hadde redusert eller sikret sine aksjeporteføljer da kursene var høye og forsikring på billigsalg.

Bruk av et annen type aktiva som sikring, i dette tilfelle italienske statsobligasjoner, var nytt for mange. Det samme var bruk av terminer (futures), for ikke å snakke om at dette tilfellet dreide seg om å være short.

Gitt alt som har skjedd de siste 5 årene og forskningen rundt det samme, er jeg forbauset over hvor mange som fortsetter å «kjøre rundt i biler uten bremser». Mens man i andre land fortviler over destruksjonen av finansporteføljer, virker det som om det er få i Norge som bryr seg. Oljerikdommen og den tilhørende tryggheten synes i så måte å ha blitt en bremsekloss hva gjelder fornuftig finansiell innovasjon.

Ufornuftig finansiell innovasjon, hvor poenget er høy risiko og tilsvarende høye honorarer, fortsetter imidlertid for fullt.

Hensikten med å gå short futures på italienske statsobligasjoner (BTP) var å gi de som stod i fare for å måtte realisere tap på aksjer en hedge (sikring). Dette ville forhåpentlig verne dem mot videre tap og la dem bli sittende med aksjeposisjonen.

Eurostoxx-indeksen, som referert til i bloggen, har steget 3.3% på disse 11 dagene. Samtidig har BTP falt 3.87% og ved å dekke short-posisjonen har man oppnådd en totalavkastningen på 7.17% i perioden.

Tar man i steden utgangspunkt i OSEBX-indeksen har denne på samme tid steget 2.5%. Med BTP-gevinsten blir totalavkastningen her på 6.37%. BTP-sikringen i 11 dager har dermed sørget for at man har tjent penger i år tiltross for at aksjemarkedet er ned.

Alt takket være at ECB kastet bort skattebetalernes penger med meningsløse støttekjøp av italienske statsobligasjoner. Godt galskapen kan brukes til noe.

Ovenstående chart viser utviklingen på indeksen over Europas 50 største aksjer (Eurostoxx 50) i sort og kursen på italienske statsobligasjoner (BTP).

De var ansvarlige for den største økonomiske krisen siden 30-tallet, børskursene deres har falt 80% på 5 år, skattebetalerne har blitt tvunget til å trå til med flere tusen milliarder euro i redningspakker og de fortsetter å belønne seg selv med astronomiske bonuser.

Først nå kommer forbundskansler Angela Merkel på ideen om strengere overvåkning av bankene.

12 måneders prognoser er ubrukelige når man vet disse er laget av aktører som ikke er i stand til å vite hvor kursene ville være om 12 timer.

Brownian motion (bevegelse) beskriver bevegelsesmønsteret til partikler først påpekt av botanikeren Robert Brown i 1827. Brown studerte hvordan pollenpartikler beveget seg i en bøtte med stillestående vann. Han observerte at partiklenes retning synes å endre seg usystematisk og det samme gjorde hastigheten. For Brown fortonet partklenes vandring seg som kompleks og uforsutsigbar. Det samme er i realiteten børskurser og en rekke berømte matematikere har derfor benyttet Browns oppdagelse til å beskrive bevegelsen i disse.

I finans brukes man gjerne geometrisk Brownian motion, som var en finansiell videreføring av modellen gjort av Robert Merton og Paul Samuelson, for å beskrive usikkerheten i fremtidige kursbevegelser. I legmansspråk beskriver denne at jo lenger distanse, desto mer usikkerhet er det rundt utfallet.

Prosessen beskrives ofte som utfallet av et hagleskudd. Haglene sitter tett sammen idet de blir skutt ut av våpenløpet, for deretter å spre seg stadig mer desto lenger unna løpet de kommer.

Sannsynligheten for at målet blir truffet minsker proposjonalt med distansen til målet. Er målet langt nok unna, men allikevel innenfor mulig rekkevidde, kan man bomme selvom våpenet i utgangspunktet pekte i riktig retning. Jo lenger unna desto vanskeligere er det å predikere utfallet. Slik er det også med prognoser.

Avisene ynder i slutten av hvert år å spørre meglere, forvaltere og alle aktører som vil svare om hvor Oslo Børs vil befinne seg 12 måneder senere. Sannheten er imidlertid at dersom noen av de spurte med sikkerhet visste hvor Oslo Børs ville befinne seg 12 timer senere, ville de ha vært styrtrike!

De imidlertid tre fordeler med å avgi en kollektiv 12 måneders prognose. Den første er at det er ett år til man blir bedømt (om noen i det hele tatt måtte huske det). Den andre er at man har 365 dager på å finne en unnskyldning for hvorfor man tok feil og den tredje er at man da kan unnskylde seg med at alle andre også tok feil – for de fleste vil gjøre dette.

Heldigvis for alle involverte er det større sjanse for at man tilgis finansielle vådeskudd enn de som drives av kruttladninger.