Fra bunnen i 2009 og frem til nå har råvareprisene ledet samtlige betydningsfulle bevegelser i aksjemarkedet. Dette til tross er det få aksjeinteresserte som ser viktigheten av å benytte råvarepriser som beslutningsgrunnlag.

Unntaket er oljeprisen, men denne nevnes først og fremst når den stiger og da som grunnlag for hvorfor man skal kjøpe norske aksjer generelt og oljeaksjer spesielt. Prisfallet i olje på 15% siden mars har vært lite omtalt idet dette kan tenkes å redusere etterspørselen etter olje og offshoreaksjer. Om dette ikke kvalifiserer som objektivt, er det i det minste menneskelig. Andre kaller det salgsteknikk.

Fokus på selskaper er bra og her finnes det mange dyktige norske analytikere. Det som kan synes noe mangelfullt de siste årene er koblingen mellom dette og en forståelse av makroøkonomien. I en verden dominert av enorme gjeldsutfordringer og fallende økonomisk aktivitet, kan det være noe snevert å vurdere selskapene uavhengig av dette.

Jeg vil påstå at Norges evne til tilpasning, spesielt innenfor finans, har beveget seg omvendt proposjonalt med oljerikdommen. Dette gjelder innstillingen til alt fra myndigheter til private aktører. Det har vært mange fagre politiske ord og visjoner uten innhold og gjennomføringskraft om Norge som finanssentrum. Faktum er at de som har lykkes med noe nytt har vært aktører som har hatt luksusen av å ikke bli fanget opp av byråkratiet. Kraftmarkedet, råvaremarkedet og fraktmarkedet er eksempler på dette. Nordpool og Imarex var begge kjempesuksesser.

Det kunne vært mange fler hadde det bare vært en vilje til å tenke nytt og gjøre det lille ekstra.