Nyheten om den amerikanske banken JPMorgans trading-tap på $2 milliarder skulle vise seg å få langt mer dramatiske konsekvenser for bankens aksjonærer.

Markedsreaksjonen på tapet på $2 milliarder var nemlig over syv ganger så stort som det oppgitte tapet. Kursen på JPMorgan-aksjen falt 9.28% på fredag, noe som medførte et fall i bankens markedsverdi på hele $14.4 milliarder.

Markedsreaksjonen kan fortelle oss flere ting: Enten mener markedet at tapet vil bli langt større (på basis av de mange nyhetsoppslag denne store posisjonen har hatt i ukene før tapet ble formidlet), eller så har aksjonærene mistet tillit til risikohåndteringen hos JPMorgan. Noen vil trolig mene at svaret er begge.

Uansett kan det bidra til at myndigheter og investorer stiller spørsmål ved om Value-at-Risk modellen (VaR) er en god målestokk for risiko. Oppegående markedsaktører har varslet dette i flere år uten at dette har festet seg noe særlig.

Betegnelser og språkbruk er et annet område denne historien kan sette søkelys på. I dette tilfelle forståelse av uttrykket «sikringsforretning», som JPMorgan har forsøkt å hevde var intensjonen bak posisjonen.

Også her i landet hersker det finansiell språkforvirring. Det er ikke oppsiktsvekkende at finansminister Sigbjørn Johnsen ønsker høyere kapitalkrav i bankene når landets største bank hevdet den tjente NOK 1.5 milliarder på «trading» i siste kvartal. Når man hører om høye trading-gevinster forestiller man seg at dette også kan medføre store tap.

Saken er imidlertid at DNB bruker uttrykket «trading» om inntekter banken oppnår ved å selge valuta og renteinstrumenter til kunder over gjeldende markedspris i interbank-markedet. DNB kan med andre ord samtidig med salget til kunde kjøpe samme valuta eller renteinstrument til en lavere kurs. Gevinsten er i realiteten en kundemargin, ikke resultatet av risikofylt trading.

DNB bekreftet forøvrig dette ifjor, men fortsetter å bruke uttrykket trading. Trolig vil man velge å endre dette dersom upresist språk resulterer i økt kapitalkrav.

Det er forøvrig et paradoks at DNB i samme kvartal også ble offer for markedsaktørenes manglende forståelse av finansielle  ord og uttrykk. Da banken la frem en markedsmessig nedskrivning på NOK 2.4 milliarder av en sikringsforretning i renter ble denne oppfattet som et tap. Knapt noen stoppet opp og tenkte at dette var en teknikalitet idet posisjonen som sikringen dekket steg tilsvarende i verdi. Det er nemlig kun regnskapsregler som gjør at dette ikke ble synliggjort på bunnlinjen. DNB aksjen falt 10.67% dagen resultatet ble fremlagt.

I JPMorgans tilfelle er situasjonen forøvrig en annen idet banken selv innrømmer feil ved både posisjonen og størrelsen. Det er her verdt å merke seg er at Ina Drew, som ledet avdelingen som drev med «kurssikringen», de to siste årene har mottatt totalt tilsvarene NOK 184 millioner (?) i lønn og bonus. Avlønningen styrker mistanken om at avdelingen i realiteten har vært et skalkeskjul for utstrakt egenhandel. Dette er stikk i strid med myndighetenes pålegg etter finanskrisen.

Dessverre for JPMorgan og de andre amerikanske bankene skjer denne avsløringen i en tid hvor de bruker svært store summer på lobbying mot innskrenking av deres egenhandelsvirksomhet. At denne kampen nå blir langt tøffere viser fredagens kursfall i så godt som samtlige amerikanske banker.

Nyheten i går kveld om at JPMorgan sparker tre av lederne, deriblant Ina Drew, som som var involvert i denne posisjonen er neppe nok til å berolige regulerende myndigheter, politikere eller skattebetalere.

Både kursutvikling i bankene samt det faktum at de globalt så langt i år kun har maktet å hente inn $523 milliarder fra obligasjonsmarkedet, det laveste nivået på syv år, viser investorenes skepsis til måten de blir drevet på. I tillegg er det tvilsomt de fortsatt vil kunne nyte luksusen av å kunne benytte skattebetalernes midler til å dekke opp for egne tap.