Jeg har tidligere skrevet en del om bankenes unike posisjon i samfunnet. Banker anses, antagelig med rette, for å være samfunnsnødvendige. Følgende av dette er at skattebetalerne med ujevne mellomrom må stille opp i spleiselag for å redde bankene fra konkurs. Dessverre for skattebetalerne skjer dette med stadig hyppigere frekvens uten at man stiller større krav til bankene av den grunn.
Skattebetalerne synes også fulle av sympati for at bankene må øke sine utlåns- og andre marginer så fort det er den minste uro. Det er således kun få måneder siden økte innlånskostnader for bankene var grunn til at disse marginene ble økt ytterligere.
Norges Banks rentenedsettelse denne måneden gjorde det dessverre vanskelig for flere banker å øke sine marginer ytterligere. Rentenedsettelsen synliggjorde tross alt for befolkningen at bankene fikk låne penger billigere.
Flere av bankene som enten er norske eller har betydelig tilstedeværelse i Norge, har også benyttet anledningen til å delta i de to gavepakkene på over tusen milliarder euro som den Europeiske Sentralbanken (ECB) har delt ut. Disse er tre års lån til kun 1% rente, finansiert nettopp av skattebetalerne.
Lånerenter økes raskt men senkes sent. Det er slik det blir inntekter, høye lønninger og økte bonuser av.
Nå er situasjonen at bankene ikke bare har fått billige lån fra ECB og rentenedsettelse fra Norges Bank, men det har også funnet sted et markert fall i lånerenten mellom bankene. Rene Kinderegget med andre ord (uten at noen har funnet grunn til å påpeke dette).
De nevnte tiltakene fra sentralbankene har gjort at det finnes mye likviditet i markedet og dermed har det dukket opp et økende behov for å låne ut disse pengene. Siden mange banker er i samme situasjon presses marginen på lån mellom banker lavere.
Påslaget som bankene må betale for å låne i euro har mer enn halvert seg siden årsskiftet og marginen for å låne US dollar (den viktigste av funding valutaene) er ned med over 40%.
Dette har ikke forhindret at bankene synes å tale med «én stemme» i media. De er forbausende samstemte om hvor kostbare innlånene deres er og hvor rimelig det derfor er at de får heve utlånsrenten ytterligere.
Eksempelvis hadde DNB i 2007 en netto renteinntekt på kr. 17.9 milliarder, mens den i 2011 var på kr. 25.3 milliarder. Selv justert for utlånsøkningen i perioden, har det vært en markert oppgang i bankens rentenetto.
Før man aner ordet av det tar vel en politiker tak i dette og spør bankene hvorfor de ikke følger rentemarkedet. Gitt tiden det tok før man oppdaget finanskrisen, er det vel lite som tilsier at vi kan forvente at dette skjer i nærmeste fremtid.
Som Marianne Krogness ville ha sagt: «Gjensidighet? Det er Shell det».
Hei Per,
Du fokuserer nettopp på kjernen her, nemlig at det må finnes en grense for hvor mye skattebetalerne spytter inn (i det minste før man nasjonaliserer banker).
Problemet idag er at det allerede finnes for mye gjeld til å betjene, så enten må man la de som ikke er i stand til å tåle belastningen gå konkurs eller så må man fortsette pengetrykkingen og «håpe» på hyperinflasjon.
Svaret på første delen av ditt spørsmål er ikke opplagt. Bankene vil, med mindre skattebetalerne synes at det er greit å subsidiere høye bonuser og utbytte til aksjonærene, få reduserte inntekter. Dette som følge av lavere belåning, mindre egenhandel og konkurranse med obligasjonsmarkedet om utlån. De innovative og fremoverlente bankene vil sannsynligvis bekjempe dette med endringer i sin businessmodell og dermed oppnå en ROE som er attraktiv for aksjonærer.
Svaret på hvem som skal overta bankenes rolle i statsobligasjonsmarkedet er: Ingen, takket være ECB’s opptreden i den greske konkursen.
Tvert imot så bør enhver rasjonell investor benytte seg av oppgangen i kurser på statsobligasjonene som bankene stuper inn i til å komme seg ut. Det er to årsaker til dette. For det første at bankenes gavepakker (LTRO’ene) gjør at disse ikke bryr seg om nivåene de kjøper til så lenge yielden er >1% (LTRO lånerenten). Desto høyere yield jo bedre – jamfør Italia og Spania. LTRO’ene har sørget for temporær misprising som er en ren gavepakke til investorer som ønsker å selge.
Den andre grunnen til å komme seg ut av disse obligasjonene er at sikkerheten for en privat obligasjonseier blir suksessivt dårligere desto flere banker som kjøper disse. Årsaken er at dersom det blir en default er disse stilt som sikkerhet for LTRO-lån i ECB og ECB nekter å ta tap (jamfør Hellas). Dette betyr at en privat obligasjonseiers andel av det som måtte være igjen etter en konkurs først blir fordelt etter at ECB har fått igjen alle sine penger.
Som privat obligasjonseier er det derfor nær umulig å vite hvilken sikkerhet du i virkeligheten sitter på. Kort sagt: Styr unna!
Statsobligasjoner som banker eier har etter min vurdering høyere risiko enn Investment Grade obligasjoner. I sistnevnte vil ikke en aktør kunne komme inn etter en konkurs og uten noen dekning i låneavtalen å hevde at de eller den skal forfordeles i forhold til alle andre obligasjonseiere.
Utfordringen idag er imidlertid at jeg synes at man ikke lenger får særlig godt betalt for risikoen med å eie Investment Grade heller. Det finnes etter min mening mer attraktive kjøp i lavere ratede kreditter, men her må man virkelig gjøre hjemmeleksen sin. Etterspørselen etter disse obligasjonene har steget proporsjonalt med spreadinngangen, mens det motsatte burde være tilfellet.
Når det gjelder eksponering/sikring mot en ny gjeldskrise er dette vanskelig å få til for en privatperson. Selv de fleste institusjoner besitter idag ikke kunnskap eller muligheten til dette.
Gull eller kontanter er sannsynligvis gode alternativer for sikring. I førstnevnte kan du også tjene på det. Hvis du ønsker eksponering mot dette direkte vil du ikke som privatperson kunne gjøre CDS og det vil samtidig også være usikkerhet knyttet til om banken du har som motpart vil være solvent nok i et slikt tilfelle til å oppfylle kontrakten.
Det «enkleste» og minst kapitalkrevende vil være en Out-of-The-Money renteopsjon. Eier du en slik, slipper du sikkerhetskrav og margin calls. Her vil du også kunne oppleve motpartsrisiko, bare så det er sagt. Du vil som privatperson sannsynlig også måtte betale et heftig påslag til banken som selger deg en slik.
Det letteste om du får tilgang vil være å plassere pengene dine i et hedgefond som du vet har samme syn som deg. Kyle Bass’ fond Hayman Advisors er en slik. Jeg tør nevne det her fordi han har vært skrevet mye om og jeg tror derfor ikke myndighetene kan ta meg for «markedsføring av ikke norsk-godkjente hedgefond». Jeg møtte Kyle i går i Paris og han er en imponerende person med grundige og velfunderte meninger. Du kan lese om ham her: http://www.peterwarren.no/2012/01/japan-er-bernie-madoff-pa-nasjonalt-niva/
Good luck.
/Peter
Hei Peter,
Takk for en utfordrende og kunnskapsrik blogg.
Jeg er en snart nyutdannet økonom, som ønsker å tilegne meg litt kunnskap om de store strukturene innenfor økonomi og internasjonal finans før jeg tar på meg blådressen, blir trainee i en av de store nordiske bankene, og tjener 600.000 i året på å selge strukturerte produkter om og om igjen til til folk som burde betale ned huslånet sitt.
Jeg skriver masteroppgave om fragmentering og kvaliteten på likviditeten på de nordiske aksjemarkedet etter MiFID I. I løpet av oppgaven har jeg tatt noen reelle omveier, og sett en del på konsekvensene av mindre gjennomsiktighet og svekket troverdighet til sekundær markedet (giftig blanding av:HFT, dark pools, MTF, SI) og dermed konsekvensene for primærmarkedet. På en av disse omveiene fattet jeg interesse for en kommende re-kapitalisering av europeiske banker (unntatt UK). Bankene har idag en leverage på 26 – 1 (IMF, så det riktige tallet er sikkert mye høyere) og samlet EU bank eksponeringen er på over 3XEU Bnp. Franske banker er som jeg har fortstått blant de giftigste i klasse og kan ha så mye som 60 – 1, altså dobbelt av Lehman (PIMCO). Med tanke på at store deler av assetsiden i banken består av statsgjeld som på ingen måte lengre er riskfree og boblelignede boligpriser i Frankrike, så er det vel galskap å kjøre med marginer der en nedgang på 2 – 8 % av assets så er det kroken på døren.
For å komme til poenget, banken trenger penger, ikke i form av kortsiktig lån, men innskutt risikokapital og bankene må redusere eksponeringen sin. Hvor skal disse pengene komme fra? Og hvem pokker skal overta bankene sin eksponering når ECB allerede har en balanse som er større enn Tyskland sitt Bnp.
Sist, men ikke minst. Hvilke instrumenter mener du er best egnet for å eksponere seg mot en potensiell finans/gjeldskrise 2.0 for en low net worth student som har litt penger å leke med. Jeg tenker spesifikt på urolige statsgjeld renter for Frankrike som sprer seg til Japan, potensiell «credit event» som virker å være det nye ordet for insolvens i de samme landene innenfor 12 – 36 mnd.
Hvis du ikke vil svare her, så er en blogpost særdeles ønsket.
Mvh
Per
Pål jobber for en bank, Swedbank.
/Peter
Pål Ringholm er ikke enig med deg her Peter:
http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article2361400.ece
Takk for hyggelig tilbakemelding Anne.
/Peter
Takk for en veldig bra blogg Peter. Titter innom hver dag for a se om det har kommet et nytt spennende innlegg. Som andre har papekt, takk for at du gir tyngde mot tynn finans-journalistikk.
Vi skal ta opp DnB»s rentenettoøkning i MDG(Miljøpartiet)Den virker urimelig høy.Takk!
Bankene er stadig frekke. Her er en god måte vi alle kan irritere bankene noe vanvittig:
1) Bli gjeldsfri.
2) Lev gjeldsfritt.
3) Kjøp minst mulig, og kjøp aldri på kreditt. Betal gjerne kontant.
Det er mulig å leve uten å ha TV (jeg har ikke TV), og det er mulig å leve gjeldsfritt (jeg er gjeldsfri). Jeg har forlengst forstått at dette er ekstremt vanskelig for folk flest. Flertallet er ute av stand til å forstå at man kan leve ett lykkelig(ere) liv uten TV, og flertallet ser ut til å tro at det er bedre å leve over evne enn å holde seg gjeldsfri. Begge deler er mulig.
Bankene tjener godt på alle som har gjeld. Den beste måten å nappe den gullroten fra dem er å ikke spille spillet deres: Bli gjeldsfri og bli fri.