Kjernen i Rødeggen-saken som fortsatt befinner seg i det norske rettssystemet er, slik jeg oppfatter det, om saksøker er blitt lovet at han kan spekulere med andres penger uten risiko.

Er det med andre ord logisk at man kan forvente å kunne oppta et lån, med sikkerhet alene i det man kjøper og bare måtte betale rentene på dette lånet hvis det man har kjøpt gir en gevinst som er større enn rentekostnadene? Det vil være fantastisk i så fall og jeg ville selv ha gjort det med et så stort beløp som mulig, gjerne i milliarder. Ingen grenser.

Hvis man kan dette, har man skapt en finansiell evighetsmaskin. Vi burde alle gjøre dette og så mange ganger vi kan.

Mange er hoderystende over at Rødeggen virkelig kan ha trodd dette. Rødeggen er imidlertid ikke alene og nå også i svært godt selskap, for det samme tror den Europeiske Sentralbanken (ECB).

ECB har nemlig lånt ut til sammen €1.018,5 milliarder til banker. Dette tilsvarer over to norske oljefond i beløp. Pengene brukes av bankene, som nevnt her, til å kjøpe statsobligasjoner i skakkjørte land til en betydelig rabatt og tilhørende høy rente.

Obligasjonene stilles deretter som sikkerhet for samme lån tilbake til ECB. Bankene mottar rentedifferansen mellom lånekostnad og avkastningen på obligasjonene som gevinst.

Hvis derimot landene som har utstedt obligasjonen ECB har kjøpt ikke kan gjøre opp for seg, kan ECB tiltre pantet og forlange at de skal gå foran alle andre kreditorer og motta fullt oppgjør. Her tar ECB seg til rette ettersom låneavtalene ikke nevner en slik mulighet med et eneste ord. Man kan spørre seg hvordan dette er mulig inntil man kommer på at norske stat gjør det samme med sine fordringer i forhold til alle andre.

Har ECB som Rødeggen her funnet en finansiell evighetsmaskin? Behandlingen av Hellas sine kreditorer kan jo tyde på det. I så fall er det jo bare å kjøre på. Pengene kan lånes ut på nytt igjen på nøyaktig samme måte. Faktisk burde man låne ut mye mer siden man på denne måten både løser verdens gjeldsutfordringer og i tillegg kan antenne rene dynamitten under global vekst.

Hvis det er slik at ECB på denne måten ikke får noen risiko for tap, burde det ikke finnes grenser for hvor mye man kan låne ut. Det er i det minste det de fleste idag synes å tro. Men dette er et sirkulært argument som ikke holder vann.

Andre obligasjonskjøpere vil innse at for hver obligasjon som bankene kjøper og stiller som sikkerhet, blir øvrige obligasjonseieres sikkerhet utvannet. Jo mer av et lån som er stilt som sikkerhet, desto større tap vil andre obligasjonskjøpere kunne bli påført.

Etterhvert som flere tar denne sannheten innover seg vil etterspørselen etter slike obligasjoner bli redusert. Til slutt kan man se for seg at kun ECB sitter og eier disse papirene. Hva ville da ha skjedd i tilfellet Hellas? Hellas hadde ingen mulighet til å tilbakebetale sin gjeld og kunne derfor ikke ha gjort opp hele sin gjeld dersom kun ECB satt med den. Hadde de kunne gjøre dette ville ikke dagens kreditorer blitt tvunget til å avskrive €105 milliarder!

Konsekvensen av dette vil bli store for mange land når det gjelder muligheten for å ta opp nye lån. I tillegg vil de få økte lånekostnader. Det er bare tidsspørsmål før markedet forstår at det ikke finnes finansielle evighetsmaskiner.

(For ordens skyld tar ikke denne bloggen stilling til om Rødeggen eventuelt ble forledet til å tro at han investerte i en finansiell evighetsmaskin eller ikke. Det får Høyesterett ta stilling til)

Artikkelen ble publisert fredag, 9. mars, 2012 klokken 15:55 og er arkivert i kategorien Hedge, Marked, Samfunn. Du kan følge denne artiklens kommentarer via RSS 2.0. Both comments and pings are currently closed.