Jeg har tidligere skrevet en del om bankenes unike posisjon i samfunnet. Banker anses, antagelig med rette, for å være samfunnsnødvendige. Følgende av dette er at skattebetalerne med ujevne mellomrom må stille opp i spleiselag for å redde bankene fra konkurs. Dessverre for skattebetalerne skjer dette med stadig hyppigere frekvens uten at man stiller større krav til bankene av den grunn.
Skattebetalerne synes også fulle av sympati for at bankene må øke sine utlåns- og andre marginer så fort det er den minste uro. Det er således kun få måneder siden økte innlånskostnader for bankene var grunn til at disse marginene ble økt ytterligere.
Norges Banks rentenedsettelse denne måneden gjorde det dessverre vanskelig for flere banker å øke sine marginer ytterligere. Rentenedsettelsen synliggjorde tross alt for befolkningen at bankene fikk låne penger billigere.
Flere av bankene som enten er norske eller har betydelig tilstedeværelse i Norge, har også benyttet anledningen til å delta i de to gavepakkene på over tusen milliarder euro som den Europeiske Sentralbanken (ECB) har delt ut. Disse er tre års lån til kun 1% rente, finansiert nettopp av skattebetalerne.
Lånerenter økes raskt men senkes sent. Det er slik det blir inntekter, høye lønninger og økte bonuser av.
Nå er situasjonen at bankene ikke bare har fått billige lån fra ECB og rentenedsettelse fra Norges Bank, men det har også funnet sted et markert fall i lånerenten mellom bankene. Rene Kinderegget med andre ord (uten at noen har funnet grunn til å påpeke dette).
De nevnte tiltakene fra sentralbankene har gjort at det finnes mye likviditet i markedet og dermed har det dukket opp et økende behov for å låne ut disse pengene. Siden mange banker er i samme situasjon presses marginen på lån mellom banker lavere.
Påslaget som bankene må betale for å låne i euro har mer enn halvert seg siden årsskiftet og marginen for å låne US dollar (den viktigste av funding valutaene) er ned med over 40%.
Dette har ikke forhindret at bankene synes å tale med «én stemme» i media. De er forbausende samstemte om hvor kostbare innlånene deres er og hvor rimelig det derfor er at de får heve utlånsrenten ytterligere.
Eksempelvis hadde DNB i 2007 en netto renteinntekt på kr. 17.9 milliarder, mens den i 2011 var på kr. 25.3 milliarder. Selv justert for utlånsøkningen i perioden, har det vært en markert oppgang i bankens rentenetto.
Før man aner ordet av det tar vel en politiker tak i dette og spør bankene hvorfor de ikke følger rentemarkedet. Gitt tiden det tok før man oppdaget finanskrisen, er det vel lite som tilsier at vi kan forvente at dette skjer i nærmeste fremtid.
Som Marianne Krogness ville ha sagt: «Gjensidighet? Det er Shell det».
