Denne uken meldes det om at det er hentet inn 2.2 milliarder i friske penger til norske selskaper. I tillegg til det opplagte, er det også gledelig å registrere at det norske kapitalmarkedet igjen fungerer.

Det er også et annet viktig poeng her. Nemlig at lånene som er gitt er spredd over en rekke investorer som er villige til å påta seg denne risikoen. Alternativet ville være at noen få eller én enkelt bank satt med hele risikoen.

I realiteten ville dette ikke lenger skjedd fordi bankene selv uttaler at de nå er svært restriktive med å låne ut penger. Hadde bankene vært eneste muligheten ville dessverre ikke disse bedriftene fått lån overhodet.

Sistnevnte kan man være ambivalent til. På den ene siden ville dette hindre utviklingen i norsk næringsliv. På den andre siden ville det ikke være noen fare for at aksjonærene og deretter skattebetalerne ender opp med regningen dersom lånet ikke kunne tilbakebetales. Skjønt en samfunnsmessig regning ville det sannsynligvis ha vært gjennom færre arbeidsplasser og mindre skatteinntekter.

Ifølge Dagens Næringsliv er det Spesialfond (hedgefond) som har lånt ut største delen av disse pengene. Det samme tendensen opplever vi også internasjonalt. Mye av risikoen til bankene er overført til Spesialfond.

Dette er langt bedre for samfunnet ifølge forfatter og Senior Fellow at Council of Foreign Relations, Sebastian Mallaby. Her i et intervju om finanskrisen. Mallaby nevner også de nordnorske kommunene som tapte på amerikansk boliggjeld i begynnelsen av intervjuet. Hans vurdering av hedgefondenes rolle kommer 6 minutter og 50 sekunder inn i intervjuet.

Fondene som nå tjener samfunnet er forøvrig de samme fondene som norske myndigheter har gjort sitt beste for å forby og som Verdipapirfondenes Forening ikke ønsker at skal få konkurrere med norske aksjefond eller obligasjonsfond.

Chartet viser indeksen over Spesialfond/Hedgefond i forhold til Oslo Børs Fondsindeks.

Fordelen med Spesialfond sett fra norske skattebetaleres side, er at disse fondene ikke har noen form for statsgarantier. Dermed er det ingen fare for at regningen blir liggende i de tusen hjem. Jo flere som er villige til å dele på risikoen, desto bedre står man rustet til å håndtere et negativt utfall av investeringen.

Dette betyr ikke at risikoen er forsvunnet. Det man har oppnådd er å flytte risiko fra noen som ikke ønsker den over på noen som er villige og sterke nok til å påta seg denne. Spesialfond må nemlig stille med egenkapital og sikkerheter for sine forpliktelser. De har ikke adgang til å løpe til sentralbanker og be om penger når det går galt.

Norske banker har vist seg å være dyktige på kredittvurderinger. «Dyktig» må imidlertid ikke forveksles med ufeilbarlig. Både markedsutvikling og interne vurderinger kan til tider være en utfordring hos alle.

Jeg vil imidlertid hevde at bankene i gjennomsnitt er dyktigere enn markedet forøvrig til å foreta kredittvurderinger. Historien har alt for mange eksempler på at kapitalinnhenting fra finansmarkedet har vært gjort på grunnlag man i ettertiden har all grunn til å stille spørsmål ved.

I et aktuelt tilfelle hentet et norsk meglerhus inn nær en halv milliard norske kroner til en bedrift hvor alt tilsynelatende var i skjønneste orden og utsiktene strålende. 4 måneder senere var bedriften konkurs. Slikt skaper ikke akkurat tillit.

Det er meg en gåte at Finanstilsynet ikke gjør emisjonshusene ansvarlige for den finansiell informasjon som legges frem i prospektene. Det er tross alt informasjon som er ment som et beslutningsgrunnlag for vurdering av risikoen ved lånene. Når man samtidig vet at emisjonshusene gjerne tar 7% av det innhentede beløp for å gjøre jobben, er det enda viktigere at det som står er fakta og ikke ren propaganda de slipper å ta ansvar for. I ovennevnte eksempel er det overlatt til investorene som har tapt sine penger å ta kostnadene ved  å gå til søksmål.

Denne uken skal vi imidlertid som sagt glede oss over at kapitalmarkedene fungerer, samfunnets risiko er redusert og samtidig håpe på at myndigheter og aktører har tatt lærdom av historien.