De fleste av oss vil lett kunne tro at en næring som myndighetene skjermer mot konkurranse, som kan øke prisene sine når andre næringer tvinges til å senke dem, får utsettelse på implementeringen av nye lover, får låne billig i sentralbanker når det ikke finnes penger å oppdrive, samt kan forlange at samfunnet stiller opp og overtar risikoen når det bærer riktig galt avsted – vil gjøre det vesentlig bedre enn næringer uten slike fordeler. Overraskende nok er det motsatte tilfelle.

At banker har en særstilling kan det ikke være noe tvil om. De som måtte være i tvil om dette bør se den Golden Globe nominerte filmen «Too Big to Fail». En filmatisering av Andrew Ross Sorkins’ bok ved samme navn.

Så fort det blir litt økonomisk uro kan bankene øke sine marginer på lån, renter og valuta. Dette står i grov kontrast til andre næringer. Disse blir gjerne så redde for fall i etterspørsel etter varer og tjenester at de kutter prisene og dermed fortjenesten, for for å bli kvitt kostbare varelagre.

Risikoen mot at alt plutselig blir bedre, må bedriftene også ta. Har de ikke varer på lager blir det ikke noe salg og derved ingen inntjening.

For bankene er innlån av penger deres «varelager». De kan velge det trygge gjennom å låne inn det de låner ut med matchende forfall. De kan også velge å spekulere på renteutviklingen ved enten å låne inn lange penger f.eks 5 -10 år, eller låne inn kort f.eks fra dag til dag.

Ved sistnevnte alternativ, som tydeligvis mange har valgt i år, forventet man at det skulle være billigere å låne inn kort enn langt.

Problemet i andre halvdel i år er at det motsatte har skjedd. Bankene vurderte situasjonen galt og spekulasjonen deres har feilet. Uroen om bankers økonomiske stilling har ført til at kostnaden ved deres innlån har steget.

Ulikt resten av næringslivet er ikke bankene på samme måte konkurranseutsatt og kan med myndighetenes velsignelse derfor skyve kostandene over på sine kunder. Det er med andre ord ikke bankene det blir dyrt for, men bedriftene som ikke mottar lignende konkurransefordeler samt deg og meg.

Dette ville være en balansert situasjon dersom den var symetrisk. Det er den imidlertid ikke. Når det går bra gir ikke bankene marginen tilbake, men velsignes av myndighetene til å beholde en god del av denne marginen. Påskuddet er at vi alle er tjent med solide banker.

Vi skal med andre ord være tjent med at samfunnet dekker kostnaden når spekulasjonen bankene gjør går med tap og la dem beholde gevinsten når den går bra. En fantastisk modell – for bankene.

Det skremmende er at bankene til tross for at de blir sydd puter under armene på, allikevel gjør det dårligere enn bedrifter uten slik hjelp.

Det er en artig form for sosialisme og gjør bankene til vernede bedrifter. Ha dette i tankene neste gang en banksjef skryter av rekordresultat og media rapporterer om høye bonuser.