Norgesvenn George Soros hylles i denne videoen av nyhetsbyrået Bloomberg for å ha kalt gull den ultimate boble i 2009. Prisen på gull lå da under $1000 per unse.
Hvorfor han valgte å kjøpe gull i 3. kvartal i år, til en pris over 60% høyere enn da han lanserte bobleprognosen, fant journalisten aldri på å spørre om.
Ikke se denne videoen hvis du trodde på analytikerne og strategene som sa at Oslo Børs ville gå til ny all time high allerede i 2009.
Ikke se denne videoen hvis du trodde det samme skulle skje i 2010.
Ikke se denne videoen hvis du trodde det samme skulle skje i 2011, på tross av europeisk gjeldskrise, fallende vekst og gjeldsreduksjon.
Ikke se denne videoen hvis du siden 2008 har fulgt strategien om å kjøpe aksjer på Oslo Børs hver gang markedet falt 10%.
Se heller ikke denne videoen hvis du fulgte rådet til lederen for Verdipapirfondenes Forening (VFF) og gikk «all in» i aksjemarkedet i juli i år.
Se for guds skyld ikke denne videoen hvis du tror på samme person som fortsatt hevder at passiv investering i aksjer er den suverent beste spareformen.
Glem å se denne videoen hvis du er enig med Lasse Ruud (leder for VFF) i at vi skal fortsatt ha særnorske regler i dette landet som forbyr sparere å investere i alt annet enn fond som hører innunder hans forening.
Unngå å se på denne videoen dersom du er uenig med VFF i at et kursfall i aksjer på 17% innenfor ett enkelt kvartal fortjener betegnelsen: «noe«.
Finn for all del ikke på å se denne videoen hvis du sitter fullastet med aksjer og er av den oppfatning at de økonomiske problemene i Europa og andre steder er et ubetydelig problem.
Se derimot denne videoen hvis du, som statsminister Stoltenberg og andre medlemmer av regjeringen, vil høre vurderingene til en av verdens ledende hedgefondforvaltere.
Se derimot denne videoen hvis du vil høre vurderingene til Michael Platt, forvalter av et hedgefond med $30 milliarder til forvaltning, 10 års historikk og som har levert en totalavkastning på 271%. (Fondsindeksen på Oslo Børs har samtidig steget 77%).
Se også denne videoen hvis du imponeres over at fondet hans aldri har hatt et tapende år, har tjent $17 milliarder for sine investorer, samt er opp 8% i år. (Fondsindeksen på Oslo Børs er ned 21% i år).
Hvis du etter å ha sett denne videoen lurer på hvorfor du ikke får anledning til å sette dine sparepenger i dette og lignende fond, så send en hyggelig forspørsel til Finansdepartementet og ikke glem å sende kopi til Lasse Ruud. Han står nemlig hardt på med propaganda og lobby-virksomhet for å forhindre at du får en slik anledning.
Husk å avslutte alle henvendelser med: «Et ønske om en God Jul».
Prior Proper Planning Prevents Piss Poor Performance
SENSE OF FLYING from Goovinn on Vimeo.
De fleste av oss vil lett kunne tro at en næring som myndighetene skjermer mot konkurranse, som kan øke prisene sine når andre næringer tvinges til å senke dem, får utsettelse på implementeringen av nye lover, får låne billig i sentralbanker når det ikke finnes penger å oppdrive, samt kan forlange at samfunnet stiller opp og overtar risikoen når det bærer riktig galt avsted – vil gjøre det vesentlig bedre enn næringer uten slike fordeler. Overraskende nok er det motsatte tilfelle.
At banker har en særstilling kan det ikke være noe tvil om. De som måtte være i tvil om dette bør se den Golden Globe nominerte filmen «Too Big to Fail». En filmatisering av Andrew Ross Sorkins’ bok ved samme navn.
Så fort det blir litt økonomisk uro kan bankene øke sine marginer på lån, renter og valuta. Dette står i grov kontrast til andre næringer. Disse blir gjerne så redde for fall i etterspørsel etter varer og tjenester at de kutter prisene og dermed fortjenesten, for for å bli kvitt kostbare varelagre.
Risikoen mot at alt plutselig blir bedre, må bedriftene også ta. Har de ikke varer på lager blir det ikke noe salg og derved ingen inntjening.
For bankene er innlån av penger deres «varelager». De kan velge det trygge gjennom å låne inn det de låner ut med matchende forfall. De kan også velge å spekulere på renteutviklingen ved enten å låne inn lange penger f.eks 5 -10 år, eller låne inn kort f.eks fra dag til dag.
Ved sistnevnte alternativ, som tydeligvis mange har valgt i år, forventet man at det skulle være billigere å låne inn kort enn langt.
Problemet i andre halvdel i år er at det motsatte har skjedd. Bankene vurderte situasjonen galt og spekulasjonen deres har feilet. Uroen om bankers økonomiske stilling har ført til at kostnaden ved deres innlån har steget.
Ulikt resten av næringslivet er ikke bankene på samme måte konkurranseutsatt og kan med myndighetenes velsignelse derfor skyve kostandene over på sine kunder. Det er med andre ord ikke bankene det blir dyrt for, men bedriftene som ikke mottar lignende konkurransefordeler samt deg og meg.
Dette ville være en balansert situasjon dersom den var symetrisk. Det er den imidlertid ikke. Når det går bra gir ikke bankene marginen tilbake, men velsignes av myndighetene til å beholde en god del av denne marginen. Påskuddet er at vi alle er tjent med solide banker.
Vi skal med andre ord være tjent med at samfunnet dekker kostnaden når spekulasjonen bankene gjør går med tap og la dem beholde gevinsten når den går bra. En fantastisk modell – for bankene.
Det skremmende er at bankene til tross for at de blir sydd puter under armene på, allikevel gjør det dårligere enn bedrifter uten slik hjelp.
Det er en artig form for sosialisme og gjør bankene til vernede bedrifter. Ha dette i tankene neste gang en banksjef skryter av rekordresultat og media rapporterer om høye bonuser.
Oversikten under viser de 10 beste og dårligste børsene hittil i 2011. Den illustrerer også hvor vanskelig det har vært å tjene penger på aksjer i år.
Jeg har da forutsatt at det er de færreste nordmenn som har vært forutseende nok til å plassere aksjepengene sine i Venezuela, Pakistan eller Mongolia.
Ett viktig poeng her er at kun 10% av verdens børser kan vise til oppgang i år. Råvareindeksen har samtidig falt 5% og flere lands statsobligasjoner har implodert. Det har for de investeringsvillige vært utfordrende å unngå å tape penger i 2011.
Et annet poeng verdt å påpeke finner vi på listen over årets børstapere. Her troner kypriotiske aksjer som verstingen med en nedgang på 78%. Kypros befinner seg i Europa og er derfor ikke ansett som eksotisk eller komplisert. Nordmenn kunne følgelig gladelig ha tapt sine sparepenger på kypriotiske aksjer uten at rådgivere risikerte den minste kritikk fra finansmyndighetene.
Et tredje poeng vil være investors persepsjon av fremtiden for disse to ytterpunktene. I Venezuela vil meglerne bruke den sterke avkastningen i 2011 som argument for at man fortsatt skal kjøpe aksjer på Caracas-børsen.
På Kypros vil man i stedet naturlig nok påpeke at aksjer som i gjennomsnitt har falt 78% vil ha et voldsomt stigningspotensiale. I likhet med i Norge har man sikkert også på den solrike øya blitt indoktrinert med propaganda som sier at aksjer over tid gir en bedre avkastning enn noen annen spareform.
Utfordringen er «over tid». Den kypriotiske aksjeindeksen har nemlig, som man ser, falt 95% siden 2008.
Det er på ingen måte utenkelig at propagandaen om aksjers uovertreffelighet som spareform til slutt vil være sant. Utfordringen til de som investerte i kypriotiske, japanske og muligens også europeiske aksjer, er at det kan hende kloden vår må oppleve en istid eller to før denne «sannheten» inntreffer.
Man bør følgelig ha like stor tiltro til utviklingen av livsforlengende medisiner som aksjer, for å være sikret at man får oppleve dette.
Betryggende imidlertid er det Finansdepartementet og Finantilsynet ikke anser aksjer som kompliserte spareprodukter. Det er derfor fritt frem for hvem som helst å tape penger på dem. Så mye man vil.
11. oktober i år påpekte denne bloggen forskjellen i utvikling mellom gullprisen og kredittbeskyttelse på europeisk nasjonalgjeld (SovX-indeksen).
Disse representerer begge graden av frykt for forverring av den nasjonale gjeldskrisen og gjennom det mistillit til papirvalutaer. Det er således ikke underlig at de har fulgt hverandres utvikling.
Forskjellen i utvikling påpekt i oktober, ble utjevnet 2 uker senere. Det samme gjorde en tilsvarende forskjell som dukket opp mot slutten av november. Da på bare 10 dager.
Nå er det tredje gang på 2 måneder hvor vi opplever en tilsvarende situasjon. Den nasjonale gjeldskrisen innen EU er bare blitt verre og sendt prisen på kredittbeskyttelse tilbake på rekordnivåer. Dette skjer til tross for en kraftig og koordinert intervensjon fra seks av verdens ledende sentralbanker for 2 uker siden.
Gullprisen har imidlertid gått motsatt vei, mye som følge av at gull i økende grad eies av spekulanter som har finansiert sine kjøp.
Mens profesjonelle tradere (futures & bullion) siden slutten av september klart har redusert sitt innehav, har beholdningen av gull som er eiet av produkter som mannen i gaten kan kjøpe (ETF, ETN, CFD etc), steget jevnt og trutt. Denne beholdningen er nå kommet opp i 2360 tonn.
Sammenligner man denne beholdningen med nasjonale gullreserver, ville den komme på en sjette plass – etter Frankrike og foran Kina.
Når gull, som mange har kjøpt som en sikring, faller samtidig med aksjer og begge posisjonene er belånt, er veien kort til at mange tvinges til å selge. Kursfall utløser også salg fra investorer som ønsker å sikre gevinsten de har oppnådd i år. Årest oppgang er allerede mer enn halvert fra toppen.
Verre er det imidlertid for de som har kjøpt sølv. Fra årsskiftet steg sølv først 60%, for deretter å gi det hele og mer til tilbake. I skrivende stund viser det edle metallet et fall fra årsskiftet på 7%. For de mange uheldige som valgte å kaste seg på dette «toget» i fart har det vært en svært kostbar lærdom
Det blir således spennende å se hvor langt gull korrigerer. Dersom krisen i Europa ved et mirakel blir avblåst er det opplagt fare for ytterligere fall. Gitt at SovX er på toppnivåer kan det i så fall være mer attraktivt å selge denne.
Blir en «løsning» på krisen ytterligere pengetrykking, noe som er langt mer sannsynlig, vil nok gull snart komme på mote igjen. Pengesedler og statsobligasjoner i de fleste land representerer tross alt ikke annet enn et løfte skrevet på et stykke papir. Et løfte som stadig fler land står i fare for å forlate.
De fleste husker idag at Angela Merkel, Nicolas Sarkozy og Christine Lagarde nektet å erkjenne krisen i Hellas da denne ble oppdaget.
Uten reservasjoner tok de den greske statsministerens ord for at alt var i orden i den greske økonomien. I steden valgte de å stille seg bak statsminister Papandreou og hevde at det var de slemme hedgefondene som løy om den økonomiske tilstanden Hellas befant seg i.
Sannheten viste seg å være en annen og Papandreous svindel ble avslørt. Lagardes kritikk av hedgefondene stilnet umiddelbart, mens Merkel og Sarkozy fortsatte «the blame game». Denne ble opprettholdt inntil bevisene og kritikken mot deres politisk bevisstløshet ble så overveldende at det hele ble patetisk.
Mangel på politisk anerkjennelse og tiltak førte til at krisen fikk spre seg. Den har også ført til at statsministrene i Hellas og Italia har blitt avsatt. Det kommer i det minste noe godt ut av alle kriser.
I stedet for å innrømme at de hadde sovet ved roret, fant imidlertid Merkozy ut at de skulle dekke over sin manglende forståelse og tiltakskraft ved å fremme forslag om en finansiell omsetningsskatt.
Straff skulle med andre ord illegges finansmarkedene selv om forbrytelsen ikke hadde funnet sted. Det viktigste var å henlede oppmerksomheten vekk fra egne feil.
Her kunne man slå to fluer i en smekk. Heksebrenning og skatteinnkreving. Alt man kan si om dette er at politikken har vist liten fremgang siden middelalderen.
Det er siden blitt kjent at hedgefond har hjulpet den Europeiske Sentralbanken (ECB) med å overta €65 milliarder i råtten europeisk statsgjeld fra europeiske banker. Det levnes liten politisk ære for det faktum at gjelden hedgefondene har overtatt dermed ikke lenger står i fare for å havne hos europeiske skattebetalere.
I stedet er det slik at hvis Merkozy lykkes med sitt skatteforslag så vil denne kunne skjule deler av de økonomiske kostnadene som følge av deres politiske bevisstløshet. Som en ekstra bonus kan den samtidig ta oppmerksomheten vekk fra deres grove feilvurderinger av konsekvensen av gjeldssituasjonen i Europa og de samfunnsmessige kostnadene ved den.
Storbritannia og USA har imidlertid sagt et klart nei til å innføre den foreslåtte skatten på finansielle transaksjoner. Storbritannia har regnet ut at det vil koste landet 1 millioner tapte arbeidsplasser og £25 milliarder i tapte skatteinntekter.
For Merkozy er slike kostnader for trivielle å regne dersom det sikrer dem gjenvalg.
Tidligere valutaopsjonstrader, hedgefondforvalter, kritiker, filosof og bestselgende forfatter, Nassim Taleb, intervjues her av Time Magazine.
Tittelen på Talebs siste bok: «The Bed of Procrustes», er ment å påpeke hvordan vi som samfunn finner nytenking truende og i stedet ønsker at alt skal tilpasses kjent lærdom.
Boktittelen er tatt fra den rumenske forfatteren Camil Petrescu’s roman skrevet i 1933. Den reflekterer en åpenbar innsikt i menneskets tenkemåte.
Taleb gir i intervjuet sitt syn på den nåværende gjeldskrisen, bankenes opptreden, asymetriske avlønning, fordelen av sorte svaner, informasjonsalderen, spesialisering og hvor det hele fører oss.
Tårnende europeiske nasjonale gjeldsproblemer og banker som er nær insolvente har hittil resultert i politisk krise, opprettelse av krisefond og intervensjon fra seks lands sentralbanker.
I tillegg til dette har den tyske forbundskanseleren lagt seg på en linje av verbale intervensjoner. Disse består i å slippe informasjon og rykter ut i markedet hver gang aksjemarkedene viser den minste tegn til svekkelse. Hysterien på politisk nivå må således være nær et topp-punkt.
På bare én uke har nedganger i aksjemarkedet to ganger blitt reddet av nyheter om krisetiltak fra IMF. Lekkasjene har resultert i kraftig kursoppgang, men begge ganger blitt avsannet etter noen timer. Det påfallende er at aksjekursene ikke har falt nevneverdig som følge av dementiene.
Et kursfall på de europeiske børsene i går på halvannen prosent ble først stanset av nyheten om at banker ville kunne benytte «covered bonds» som sikkerhet for ytterligere låneopptak i sentralbankene. Dette stanset fallet, men når kursene ikke steg nevneverdig kom andregangsryktet om en IMF-pakke. Dette skjedde etter at de europeiske børsene var stengt, men var i stand til å sende de amerikanske børsene tilbake til toppnivåene vi hadde sett tidligere på dagen. IMF’s toppsjef, Christine Lagarde, var sympatisk med å vente med dementi til børsene i USA skulle stenge for dagen.
Intensiteten på rykter- og nyhetsslipp vitner om betydelig desperasjon på politisk nivå innen EU. Dette gir igjen suksessiv grobunn for tolkninger om at det er noe riktig ille som står i fare for å skje og som ikke er gjort kjent for almenheten.
Det er følgelig naturlig at alles oppmerksomhet er rettet mot Europa og EU i disse dager. Faren er at man gjennom det går glipp av andre potensielle farer som lurer.
Samtidig med problemene i Europa skjer det nemlig oppsiktsvekkende ting i motoren i verdensøkonomien, Kina. Kinesiske myndigheter har nemlig den siste uken måtte intervenere i kreditt-, valuta- og aksjemarkedet.
Peoples Bank Of China (POBC – den kinesiske sentralbanken) var som kjent i forrige uke tvunget til å kutte reservekravet til bankene for første gang på 3 år for å stimulere økonomien. Overgangen fra frykt for overoppheting av økonomien til frykt for en hard økonomisk landing har gått rekordraskt. Det samme har oppgangen i antallet konkurser.
I valutamarkedet intervenerte POBC i morges, for sjette dag på rad, for å styrke yuan. Ser man kun på de daglige sluttkursene ser alt normalt ut. Studerer man imidlertid intradag-svingninger vil man se at valutaen daglig har svekket seg 0.5% og må støttekjøpes tilbake til sitt «riktige» leie. Selv ikke under finanskrisen kom den kinesiske valutaen under tilsvarende press.
Kinesiske aksjer har hatt en meget svak utvikling siden finanskrisen. Kursfallet fra topp til bunnen i 2007 til bunnen i 2008 var på hele 73%. Investorer som ikke lider av amnesia eller posttraumatisk stress, vil huske at kinesiske aksjer og aksjefond var det mest anbefalte av alle investeringer i 2007. Man måtte faktisk tilbake til umiddelbart før IT-kollapsen i 2000 for å finne tilsvarende enighet blant rådgivere.
I likhet med EU, har kinesiske aksjer tatt igjen mindre enn 1/4 av kursfallet siden toppen. Aksjekursene i verdens presumptivt sterkeste og svakeste økonomier har vist like anemisk utvikling. Bare det burde få oss til å følge ekstra med. Som om ikke det var nok, falt Shanghai-børsen i morges til det laveste nivået ikke bare for 2011, men siden 2009.
Dette ble imidlertid for mye for kinesiske myndigheter som raskt kom på banen og kjørte kursene opp. Dermed unngikk man at en ny bunnkurs for året ble registrert som sluttkurs.
Nasjonal intervensjon i kreditt-, valuta- og aksjemarkedet er ikke vanlig kost i noe land. Når dette i tillegg skjer i det som for tiden betraktes som den eneste velfungerende motoren i verdensøkonomien, er det all grunn til å følge med.
De økonomiske utfordringene i Europa kom gradvis og fikk mye oppmerksomhet før de ble til et globalt problem. Dette var følgelig ingen «Sort Svane». Gitt det vi idag ser i Kina, vil heller ikke utviklingen i dette landet kunne kvalifisere til en ornitologisk betegnelse. Dette til tross kan det lønne seg å ha øynene oppe.
En koordinert intervensjon fra sentralbankene i USA, Canada, Japan, Sveits, Storbritannia og EU har denne uken sendt aksjekursene kraftig til værs.
Intervensjonen skjedde siste dag i november. Lesere av denne bloggen vil huske at jeg mistenkte at en skjult intervensjon, riktig nok i mindre skala, fant sted også siste børsdagen i oktober.
Myndighetene synes å frykte at blodrøde månedlige avkastningstall fra aksjer vil medføre lavere risikovilje hos investorene. Det er også åpenbart at politikerne også frykter for sine karrierer dersom situasjonen ikke raskt bedrer seg. Dette var antagelig grunnen til at den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, fant det for godt å lekke planer om ytterligere krisetiltak i går morges.
Det er opplagt lettere å skyve problemene foran seg gjennom faktiske og verbale intervensjoner enn å ta de økonomiske og politiske konsekvensene av en hemningsløs og ukontrollert kredittvekst.
For markedet blir lærdommen nok en gang, at så lenge man klarer å ta stor nok risiko til at det blir et samfunnsproblem, så vil myndighetene bli tvunget til å komme til unnsetning. Man må riktignok helst være en bank eller et land for å være sikret denne luksusen.
Indeksen over Europas 50 største selskaper, Eurostoxx 50, har takket være den massive sentralbankintervensjonen denne uken steget med 11%. Det har kun vært fem tilfeller av tilsvarende eller større ukesoppgang de siste 20 årene.
Den første var i 1998 og etterfulgte 12 sammenhengende uker med nedgang. Totalt falt indeksen 32.5% over disse ukene. Den påfølgende uken steg Eurostoxx 50 indeksen med 12.6%.
Det neste tilfellet var første uken med oppgang etter World Trade Center-anslaget. Indeksen steg da 14.66%. Markedet hadde i forkant falt 26% over en periode av 4 uker.
Det tredje tilfellet var i oktober 2008. De tre foregående ukene hadde aksjemarkedet falt 25.1%. I likheten med i år inntraff også denne oppgangen ved månedsslutt. Oppgangen var da på 11.1%.
Fjerde tilfellet var én måned senere, november 2008. I likhet med uken vi nå har avsluttet, ble den for 3 år siden forårsaket av en intervensjon ledet av den amerikanske sentralbanken. De to foregående ukene hadde indeksen falt 16.8% og den påfølgende oppgangsuken var på 12.2%.
Oppgangen siste uken i november 2011 følger 2 uker med nedgang på tilsammen 9.2%. Rykter i markedet sier at tiltaket måtte iverksettes for å redde en av de større bankene.
Uken etter de tre førstnevnte oppgangene skjedde følgende: 1998: +0.9%, 2001: +1.6% og etter første tilfellet i 2008: +0.42%. Uken etter intervensjonen i november 2008 endte med et fall på 7.3%.
Studerer man reaksjonen til markedsaktørene de siste dagene, ser vi at disse i økende grad har søkt til nødhavner. Den kraftige oppgangen i aksjemarkedene har med andre ord ikke inngitt tillit.
Gull, amerikanske statsobligasjoner, sveitserfranc, US dollar og japanske yen har alle blitt utsatt for kjøpepress.
Muligens er dette fordi innlånspåslaget som bankene må betale fortsatt er over fire ganger så høyt som i sommer. Intervensjonen har med andre ord kun hatt marginal effekt der den var tiltenkt.
Sagt på en annen måte må det sterkere lut til for at ikke helvete snart skal være løs igjen.