Forrige uke kom den overraskende nyheten om at den legendariske aksjefondsforvalteren, Bill Miller, hadde bestemt seg for å gi seg.

Under Miller’s kyndige forvaltning slo fondet, Legg Mason Value Trust, S&P-500 indeksen 15 år på rad. På denne basis ble Miller genierklært og investorene strømmet til for å plassere penger i fondet hans.

Meravkastningen sluttet imidlertid brått i midten av 2007 da situasjonen i verdensøkonomien endret seg. Miller var imidlertid av den oppfatning at endringen umulig kunne vare og justerte derfor ikke sin strategi.

Fire år senere og etter å ha tapt 33% i forhold til S&P-500 indeksen, innså endelig Miller at grunnlaget for hans tidligere meravkastning var borte. Hans stjernestatus var alvorlig bleknet og han valgte å trekke seg som forvalter.

Miller blir med dette offer for påstandene til kjente akademikere som Ken French, Eugene Fama, Nassim Taleb og andre. Disse herrene påstår at ingen aksjefondsforvalter er i stand til å slå sin benchmark over en periode av 25 år.

Unntaket er forvaltere som jukser og skifter benchmark når de har gjort det dårlig. I sistnevnte gruppe finnes det dessverre mange, også her til lands.

Ifølge Taleb er Millers track record et klassisk tilfelle av at både forvalteren og de som investerte i fondet hans var blitt «Fooled by Randomness«. Miller’s strategi virket fordi «tidevannet» tilfeldigvis steg for nettopp denne strategien da Miller begynte med den. Denne tidevannsbølgen varte i 15 år og dermed ble han og alle andre lurt til å tro at den ville virke til evig tid.

Dessverre er det ingenting i vår verden som er statisk eller permanent. Alt er enten i forandring eller vil forandre seg. Dette var grunnlaget for at Darwin hevdet at evnen til tilpassning var den viktigste av alle egenskaper.

Målt over 20 år var nemlig Miller’s avkastning nøyaktig den samme som indeksen han målte seg mot. Han hadde med andre ord ikke produsert noen merverdi i det hele tatt.

De aller fleste investeringer anbefales idag på basis av en sterk historisk utvikling. Argumentene for at man fortsatt skal investere i dem er ofte tynne og baserer seg i realiteten på at intet skal forandre seg. Noen gang.

De tar sjelden eller aldri hensyn til at vår verden er i konstant endring og at det sannsynligvis vil kreve at vi også må opptre dynamisk og ikke statisk.

Idag sitter det eksempelvis aksjemeglere over hele verden og ser inntektene deres forsvinne, mens de tviholder på tanken om at det som en gang var kommer tilbake. De nekter å ta til seg at datamaskinene har utkonkurrert deres gamle inntjeningsmodell. I steden for å lete etter nye muligheter i den endrede hverdagen, sitter de og venter på at alt skal bli som det var.

For sent vil disse oppdage at datamaskinene er kommet for å bli. De som har evnen til å tilpasse seg, vil imidlertid finne nye muligheter hvor de kan tilføre kundene verdi og gjennom det tjene penger.

I finans- og formuesforvaltning gjelder det samme. Lavere vekst, høy gjeld og stigende arbeidsledighet har presset rentene nedover på obligasjoner. Lav avkastning fra obligasjoner reduserer risikokapasiteten på porteføljer bestående kun av obligasjoner og aksjer. Den klassiske varianten som tross alt virket så godt før.

Fallende aksjeavkastning gjør problemet enda større. Mange innser ikke før det er for sent at avkastningen de oppnådde i årene før finanskrisen idag er lite sannsynlig.

Verdensøkonomien har forandret seg, men de fleste tror allikevel ikke at denne endringen gjelder deres investeringer. Det gikk jo så bra på 90-tallet for alle andre enn japanere. Også de var forøvrig overbevist om at endringen kun var midlertidig og alt ville være som det var på «no time at all».