Er det logisk og troverdig at fondsindustrien er i stand til å fastslå at noe er billig uten å kunne si noe om når det er dyrt?

Billig og dyrt er såkalte antagonister. De kan beskrives som motparter. Hvis vi vet noe om den ene kan vi benytte dette til å si noe om den andre.

Hvis vi visste at vi satt med absolutte motpoler, ville vi ved å ha disse kunne gradere alt som var i mellom. Var det eksempelvis en grense for hvor fort et legeme kunne bevege seg, så ville vi ha en referanse for maksimal hurtighet. Det motsatte ville være et objekt som stod stille. Vi kunne da gradere alt som var i mellom.

Jeg tar opp dette fordi antagonisme av en eller annen grunn ikke gjelder i finans. Tar jeg feil i dette, ville konsekvensen være at vi blir forledet. En uhyrlig tanke.

La meg illustrere med et eksempel: I hele 2011 har vi blitt fortalt at aksjer er billige og anbefalingen har derfor vært kjøp.

Det vi imidlertid aldri opplever er at de samme ekspertene og rådgiverne anbefaler salg når aksjer er dyre. Er det troverdig at de kan være eksperter på å vite når aksjer er billige og ikke ane noe om når de er dyre? I så fall må dette bero på en betydelig svikt i utdannelsen til finansanalytikere.

Tvert imot hører vi når aksjer er høyt priset at: «Det er umulig å spå markedet. Sitt derfor i ro!». Hvis dette er riktig, hvordan var det mulig for dem å plutselig å være skråsikker på tidspunktet for kjøp?

Alternativet er selvsagt at de som gir rådene i realiteten ikke er objektive, men kun uttaler seg til fordel for egen lommebok. Det vil sikkert komme en rekke indignerte reaksjoner på noe så utenkelig.

Billig og dyrt er antagonister i likhet med hurtig/sakte, kaldt/varmt, mye/lite etc. Den menneskelige hjerne håndterer normalt antagonister på en utmerket måte, bare ikke når det gjelder aksjeverdier. Mulig ligger det en generell genetisk mental defekt til grunn. Noe bør man forklare det med. Ikke minst overfor tilsynsmyndigheter som sies å være opptatt av at spesielt ikke-profesjonelle investorer mottar objektive råd.

Jeg kan selv ikke huske at tilsynsmyndighetene har vært på banen når det gjelder aksjefondsanbefalinger. Derimot vet jeg de har vært meget opptatt av dette når det gjelder andre spareprodukter.

Årsaken til den ulike behandlingen hadde både vært interessant og veiledende. Spesielt for de aktørene som har fått kraftige reaksjoner som følge av at objektivitetskravet ikke skal ha vært fulgt.

Avisene lørdag for halvannen uken siden fortalte om fondsrådgivere i en bank som, etter markedsfallet på 20%, ikke lenger argumenterte imot at pensjonister solgte seg ut av aksjefond. Forklaringen var en kombinasjon av usikkerheten og at denne investorgruppen hadde kortere tidshorisont enn andre. Det avisene ikke spurte om var hvorfor noen med kort tidshorisont overhode var anbefalt å sitte med aksjer.

Det ble rundt samme tidspunkt i avisene også referert til at når aksjemarkedet nå hadde falt 20% var man offisielt inn i en nedgangstrend. Stor var derfor overraskelsen når det samtidig fortsatte å hagle med kjøpsanbefalinger.

Betyr dette at grensen for en nedgangstrend ble endret fredag, eller kan det være at man endelig hadde tilegnet seg kunnskap om hva som var dyrt og relativt til dette visste at aksjer nå var billige?

Løsningen på denne gordiske knuten får vi antagelig neste gang kursene er høye. Personlig er jeg villig til å sette penger på at vi da igjen får høre at ingen er i stand til å forutsi markedet og at man derfor skal sitte i ro, eller aller helst kjøpe mer.