Ratingbyrået Standard & Poors’ nedgradering av den amerikanske statsgjelden resulterte denne uken i en solid «White Knuckle Ride» på verdens aksjebørser. Nedgraderingen var riktignok annonsert allerede i april, men når en slik melding følger en uke hvor verdens børser har falt 8-12% og nerver allerede er i helspenn, fikk den en voldsom effekt.
Tilliten ble ikke forsterket av at det var en informasjonslekkasje fra ratingbyrået. Denne var stor nok til at den nådde frem til Norge i løpet av den forutgående børsdagen. Faktisk var den så allment kjent at jeg tvilte på at den ville få særlig effekt når den endelig kom. Man kan trygt hevde at denne konklusjonen var feil.
For et allerede nervøst marked ble dette, samt teppebombing av nyhetsmeldinger mandag morgen om «kursmassakre i Asia» (Japan ned 2%?), alt som skulle til for å utløse full panikk.
Dette var ikke bare tilfelle hos alle som satt på belånte posisjoner, men også hos banker og meglerhus som hadde lånt dem pengene. Snøballeffekten tok tak og kursene stupte.
Aksjene på Oslo Børs som vi stadig blir fortalt er trygge fordi selskapene her alltid er underpriset og befinner seg i et av verdens rikeste land, var blant de verste.
Nedgraderingen av USA sendte selv ikke amerikanske aksjer på det meste ned mer enn 8%. Oslo Børs falt 11%. I stedet for å forsøke å forklare hvorfor dette skjedde eller hvordan man kunne ta så feil, gravde de fleste analytikere, rådgivere og strateger som stadig forteller oss om Oslo Børs’ fortreffelighet, seg ned. De resterende snakket plutselig om videre nedgang som om de aldri hadde ment noe annet. En tro kopi av reaksjonene og oppførselen umiddelbart etter 11. september 2001.
Hvor mange år skal det gå før de såkalte «ekspertene» forstår at Oslo Børs ikke er annet enn en tilhenger koblet til de toneangivende internasjonale børsene? Når disse mister veigrepet, så er utslaget på «tilhenger’n» enda større. Akkurat som med en tilhenger festet til en bil. Mikroanalyser av norske aksjer og norsk økonomi er i slike situasjoner verdiløse!
Verdi kan man imidlertid håpe at noen finner nettopp i kursutviklingen denne uken. Lærdommen fra 2008 var tydeligvis allerede glemt.
Den viktigste lærdommen må være at risikable aktiva (risky assets), kalles nettopp dette fordi verdien av disse inneholder mye usikkerhet. Risikable aktiva må derfor kjøpes når de er billige og selges når de er dyre hvis man skal håpe på å unngå store tap. Det tok denne gangen kun 7 børsdager for investorene på Oslo Børs å tape 25% av sine verdier. Den gode nyheten er at dette tross alt er bedre enn i 1987 hvor det samme skjedde på én enkelt dag.
Kjøp og hold strategien virker ikke for investorer som ikke tåler nedganger på 60-70%.
Ny informasjon, kunnskap og alternative måter å investere på blir fortiet eller forsøkt forbys, slik at de som tjener på å beholde alt slikt som det var ikke skal behøve å anstrenge seg.
Progresjon er tydeligvis noe vi her til lands kun er opptatt av når det gjelder andre områder. Dette er spesielt synd for de mange som denne gangen tapte alt eller var nødt til å realisere tap nær bunnen.
Dessverre hører vi om så alt for mange som ikke fikk anledning til å puste ut fredag da Oslo Børs stengte 0.3% høyere enn der den avsluttet uken før alt dette skjedde. De som klorte seg fast fikk i det minste oppleve one hell of a ride.