Når aksjekursene er høye er det ingen som ville blunke over denne overskriften, annet enn å lure på hvorfor den var etterfulgt av et spørsmålstegn. I dagens situasjon hvor børsene har falt med 20% verden over og hvor frykt og hvite knoker preger investorene, vet jeg at den kan og vil virke direkte provoserende.

Det er allikevel i slike situasjoner man må forsøke å holde hodet kaldt og se etter muligheter fremfor å la panikken råde. De som er med flokken utfor stupet bør innse at dette sannsynligvis er en konsekvens av at man valgte å følge flokken fra start.

Hverken samfunnet eller individet er tjent med panikk. Til tross for ubehaget, viser historien at det er vanskelig for oss å lære av den. Dette er også årsaken til at den pågående krisen kommer knapt 2 år etter at den forrige ble avsluttet. Slike kriser vil komme tettere og tettere helt inntil vi, eller våre etterkommere, tar til oss lærdommen.

Nedenstående er ment å bidra til å sette nivåene vi befinner oss på i perspektiv.

Amerikanske aksjer har, som grafen under viser, kun hatt høyere prosentvis utbytte i forhold til kurs ved én tidligere anledning. Dette er målt over de siste 12 år.

Anledningen var under finanskrisen i 2008 hvor man kunne motta et årlig utbytte på 3.15% for å eie aksjene i S&P-500. Gjennomsnittlig rente på 10 års amerikanske statsobligasjoner i 2008 var på 3.62%.

Man fikk med andre ord 0.47% lavere årlig avkastning for å sitte med et aktiva som i teorien kunne mangedoble seg, enn for et aktiva hvor man maksimalt ville motta en årlig avkastning på 3.62%.

Det påfølgende året var S&P-500 opp 23.45%. Investorer som hadde foretrukket aksjer fikk dermed en totalavkastning på 26.47%.

De som hadde plassert pengene i statsobligasjoner mottok den forventede avkastningen på 3.62%.

På grunn av aksjeoppgangen i 2009 sank utbyttet på S&P-500 til 1.87% i 2010, mot en statsrente på 3.17%. Forholdet mellom risiko og (angivelig) risikofritt var dermed blitt 1.3 prosentpoeng dårligere enn det var året før.

Investorene brydde seg imidlertid lite om dette, for når aksjer har steget mye føles de alltid mye tryggere.

Dessverre skulle dette resonnementet nok en gang vise seg å være feil. Desto høyere man klatrer, jo lenger er det ned til bakken.

Situasjonen etter det kraftige kursfallet i august har ikke bare endret, men reversert dette forholdet. Det prosentvise utbyttet man vil motta ved å kjøpe aksjene i S&P-500 indeksen er nå på 2.26%. 10 års statsobligasjoner har samtidig en rente på 2.06%.

Situasjonen i øyeblikket medfører at man idag faktisk mottar 0.20% i året for denne «opsjonen». Det er i tillegg 0.67% årlig bedre enn da panikken herjet som verst i 2008.

Mange kommer til å påpeke at aksjer er vesentlig mer risikofylte enn statsobligasjoner. Aksjer har nemlig ingen hovedstolsgaranti. Sistnevnte er riktig, men hovedstolsgarantien i statsobligasjoner synes ikke å være mye verdt for de som idag sitter på gresk, irsk, portugisisk eller italiensk statsgjeld.

Ratingbyrået Standard & Poors er dessuten av den mening (for hva dette er verdt) at heller ikke amerikanske statsobligasjoner lenger skal betraktes som risikofrie.

Dersom Standard & Poors har rett (og jeg er for én gangs skyld enig med dem), får man for dårlig betalt for å eie amerikanske statsobligasjoner.

Her i ligger det selvfølgelig en del forutsetninger, blant annet at selskapene utbetaler de utbytter som det forventes. Men man kan likedan, på basis av blant annet finansminister Geithners uttalelser, argumentere for at det også hefter usikkerhet med hensyn til amerikanske myndigheters evne til renteutbetalinger på statsgjelden. (Jeg tilhører for ordens skyld ikke denne leiren – i det minste ikke på kort sikt).

Om aksjer er billige absolutt gitt den økonomiske situasjonen er usikkert. Hvis vi bruker analogien fra lenger oppe i bloggen, er vi i det minste nærmere bakken enn vi var da året begynte. Fallhøyden er således redusert.

Usikkerheten herjer, men hadde situasjonen vært normal ville både aksjekursene, obligasjonskursene og spesielt forholdet mellom disse to ha vært helt annerledes. Det er fullt mulig for ille til å bli verre. Det vi imidlertid vet er at forholdet mellom direkteavkastningen i aksjer og avkastningen på obligasjoner sjelden har vært på disse nivåer.

S&P-500 indeksen steg og falt med mer enn 4%, fire dager på rad i forrige uke. Det synes således å være klart at ett av kravene for å være en aksjeinvestor er å ha nerver av stål.

Er det logisk og troverdig at fondsindustrien er i stand til å fastslå at noe er billig uten å kunne si noe om når det er dyrt?

Billig og dyrt er såkalte antagonister. De kan beskrives som motparter. Hvis vi vet noe om den ene kan vi benytte dette til å si noe om den andre.

Hvis vi visste at vi satt med absolutte motpoler, ville vi ved å ha disse kunne gradere alt som var i mellom. Var det eksempelvis en grense for hvor fort et legeme kunne bevege seg, så ville vi ha en referanse for maksimal hurtighet. Det motsatte ville være et objekt som stod stille. Vi kunne da gradere alt som var i mellom.

Jeg tar opp dette fordi antagonisme av en eller annen grunn ikke gjelder i finans. Tar jeg feil i dette, ville konsekvensen være at vi blir forledet. En uhyrlig tanke.

La meg illustrere med et eksempel: I hele 2011 har vi blitt fortalt at aksjer er billige og anbefalingen har derfor vært kjøp.

Det vi imidlertid aldri opplever er at de samme ekspertene og rådgiverne anbefaler salg når aksjer er dyre. Er det troverdig at de kan være eksperter på å vite når aksjer er billige og ikke ane noe om når de er dyre? I så fall må dette bero på en betydelig svikt i utdannelsen til finansanalytikere.

Tvert imot hører vi når aksjer er høyt priset at: «Det er umulig å spå markedet. Sitt derfor i ro!». Hvis dette er riktig, hvordan var det mulig for dem å plutselig å være skråsikker på tidspunktet for kjøp?

Alternativet er selvsagt at de som gir rådene i realiteten ikke er objektive, men kun uttaler seg til fordel for egen lommebok. Det vil sikkert komme en rekke indignerte reaksjoner på noe så utenkelig.

Billig og dyrt er antagonister i likhet med hurtig/sakte, kaldt/varmt, mye/lite etc. Den menneskelige hjerne håndterer normalt antagonister på en utmerket måte, bare ikke når det gjelder aksjeverdier. Mulig ligger det en generell genetisk mental defekt til grunn. Noe bør man forklare det med. Ikke minst overfor tilsynsmyndigheter som sies å være opptatt av at spesielt ikke-profesjonelle investorer mottar objektive råd.

Jeg kan selv ikke huske at tilsynsmyndighetene har vært på banen når det gjelder aksjefondsanbefalinger. Derimot vet jeg de har vært meget opptatt av dette når det gjelder andre spareprodukter.

Årsaken til den ulike behandlingen hadde både vært interessant og veiledende. Spesielt for de aktørene som har fått kraftige reaksjoner som følge av at objektivitetskravet ikke skal ha vært fulgt.

Avisene lørdag for halvannen uken siden fortalte om fondsrådgivere i en bank som, etter markedsfallet på 20%, ikke lenger argumenterte imot at pensjonister solgte seg ut av aksjefond. Forklaringen var en kombinasjon av usikkerheten og at denne investorgruppen hadde kortere tidshorisont enn andre. Det avisene ikke spurte om var hvorfor noen med kort tidshorisont overhode var anbefalt å sitte med aksjer.

Det ble rundt samme tidspunkt i avisene også referert til at når aksjemarkedet nå hadde falt 20% var man offisielt inn i en nedgangstrend. Stor var derfor overraskelsen når det samtidig fortsatte å hagle med kjøpsanbefalinger.

Betyr dette at grensen for en nedgangstrend ble endret fredag, eller kan det være at man endelig hadde tilegnet seg kunnskap om hva som var dyrt og relativt til dette visste at aksjer nå var billige?

Løsningen på denne gordiske knuten får vi antagelig neste gang kursene er høye. Personlig er jeg villig til å sette penger på at vi da igjen får høre at ingen er i stand til å forutsi markedet og at man derfor skal sitte i ro, eller aller helst kjøpe mer.

Menneskets reaksjonsmønster slutter aldri å overraske eller være grunnlag for studier. Under stress påvirkes både psyken og fysikken. Hjerte slår raskere, synsfeltet innskrenkes, kroppen har et større behov for oksygen, muskelaturen spennes, vi klarer ikke å ta til oss informasjon og så videre.

Når stresset blir høyt nok overtar den reptile delen av hjernen og vi er kun i stand til å opptre binært. Vi flykter eller angriper. Noen blir lamslått av skrekk som et alternativ.

Kjenner vi til disse mekanismene så er det mulig å motkjempe dem dersom den ytre påvirkningen ikke kommer akutt. Det pågående børsfallet har ikke kommet akutt, men akselerert i omfang. Trening i å håndtere stress vil derfor være en fordel.

Pust rolig, slapp av i skuldrene og armene, jevnt væske- og næringsinntak vil hjelpe. Det samme vil forberedelser man må ha gjort før dette inntraff. Kunsten å improvisere er å være forberedt, som jeg forleden skrev.

Det som er interessant er, som jeg illustrerer under, at mennesker reagerer stort sett likt i stressende situasjoner. Dette er uavhengig av hvor de befinner seg, kultur, temperatur etc.

I går hadde vi et slikt eksempel. Det begynte i Sydney, Australia hvor børsen åpner to timer etter midnatt norsk tid og stenger 50 minutter før Oslo Børs åpner.

Gårsdagen begynte med umiddelbar flukt i litt over 1 time før «flokken» stanset opp, samlet seg, for deretter å gå til «angrep».

«Flokken» i Oslo og ellers i Europa hadde denne imformasjonen da børsene åpnet, men var på grunn av stress ikke i stand til å prosessere denne mentalt. Den reptile delen av hjernen var engasjert og skrek i steden «flykt!».

Flokken gjorde dette. I litt over 1 time. Utmattet stoppet den opp, så seg tilbake (mulig trengte utviklingen i Australia gjennom reptilhjernen og inn i pattedyrsdelen av hjernen) og deretter fulgte flokken det australske eksempelet med å gå til angrep.

Man kunne ha unngått mye ubehag og sikkert også tap dersom man hadde hatt evne til å få med seg utviklingen i Australia før man satte avgårde i en masseflukt.

Noe av skylden kan legges på NRK som på morgennyhetene rapporterte «6% ned på børsen i Sydney!» selv etter at den hadde hentet inn fallet og var opp på dagen. Ikke desto mindre er man selv ansvarlig for å sjekke fakta.

Uansett; vi fulgte kenguruens ville ferd med stor nøyaktighet. Om vi vil gjøre det samme idag avhenger av om det er reptilhjernen eller pattedyrshjernen som får styre.

Børsen i Sydney steg umiddelbart 3% etter åpning og gikk deretter i hovedsak sidelengs resten av børsdagen, for å ende opp 2.64%.

Idag våknet norske investorer opp til gladmeldinger om «Børskrakk i Asia», «Voldsomme opptøyer i Storbritannia» og at statseide «DnBNOR øker lånerenten overfor sine kunder». Vi får glede oss over finværet.

Denne graf er utarbeides av Credit Suisse og illustrerer stemningen i markedet med stor nøyaktighet.

Dette utsagnet til Franklin D. Roosevelt ved innsettelsen som president i 1933, hadde jeg som mantra da jeg som høyderedd og livredd satt i fly 4 kilometer over bakken og gruet meg til å hoppe ut i fallskjerm.

Selvsagt visste jeg at dette var tull. Det var en god del å frykte. Hvis ikke fallskjermen løste seg ut, ville min kontakt med bakken skje i minst 200 km/t. Man måtte være gal for å ikke frykte noe slikt.

Det var imidlertid veldig små sjanser for at fallskjermen eller, hvis denne sviktet, reserveskjermen ikke ville løse seg ut.

Så lenge jeg var i stand til å utløse skjermen og i tillegg lå stabilt i luften da dette skjedde, var det ytterst små sjanser til at det ville gå galt. Det var derfor viktig at jeg fikk kontroll på min egen frykt slik at hjernen var i stand til å kontrollere kroppen. Slik er det også idag, men nå gjelder det for mange sparere i finansmarkedene.

Morgennyhetene er idag fulle av ord om «krakk», «kraftige børsfall» og «verden går under». Dette til tross for at kursfallene i de fleste land så langt ikke har vært ekstraordinære. Det er bare media som ønsker at de var det, slik at forsider ikke må endres og lyttere og seere ikke vender seg vekk.

I likhet med fallskjermhopping er det opplagt ting som kan gå galt. Men det har vi vært oppmerksom på i lang tid. Det er fire måneder siden Standard & Poors varslet om en nedgradering av amerikansk statsgjeld. Gjeldskrisen i Europa kan heller ingen påberope seg at er en nyhet, ei heller krigshandlingene i Midtøsten.

Poenget er at det er viktig nå å få kontroll over psyken slik at man kan reagere riktig og ikke i panikk. Denne hjelpen får man ikke fra media. Tvert imot. Det blir ikke fete overskrifter hvis alle roer seg ned.

I fallskjermhopping har man fra nevnte 4 kilometers høyde ca. 70 sekunder med fritt fall før fallskjermen skal løses ut. Fra høyden hvor fallskjermen skal være ute og ned til bakken er det ca. 10 sekunder, dersom denne svikter totalt. Heldigvis er det ingen som skriker «Krakk!» og at «Dette vil gå galt!» dersom dette skjer. Det ville neppe hjulpet.

Man er i steden overlatt til seg selv, får nok oksygen til hjernen, betydelig mengder adrenalin i kroppen og besitter kunnskapen om nødvendig nødprosedyre. Derfor går det også som regel bra.

I løpet av 3000 hopp skjedde det kun én gang at skjermen ikke åpnet seg. I steden for frykten jeg hadde forventet, rakk jeg faktisk å nyte frittfallet mellom tidspunktet hvor jeg frigjorde fallskjermen som ikke virket til jeg hang under reserveskjermen.

Mantra’et «You have nothing to fear but fear itself» virket 3000 ganger. Det har også en setning som advokat Carl Hambro lærte meg: «Kunsten å improvisere er å være forberedt».

Media kan med fordel tone ned slik at de som føler seg særskilt utfordret i den pågående situasjonen får anledning til å kontrollere sin frykt og reagere riktig.

To gode venner av forskjellige nasjonaliteter har uavhengig av hverandre gjort meg oppmerksom på denne TED-videoen. TED er en non-profit organisasjon som har som hensikt å fremme nytenking.

Kevin Slavin som holder foredraget under, er mest kjent for å lage dataspill. Selskapet han var med på å stifte i 2005 heter «Area/Code» og lager blant annet dataspill som anvender algoritmer til å produsere aksjeanbefalinger.

Foredraget hans beskriver algoritmenes innvirkning på finansmarkedene, samt hvilke utfordringer og muligheter disse presenterer både for investorer og hverandre.

For finansinteresserte er det vel anvendte 15 minutter å høre hans betraktninger.