Den andre runden med kvantitative lettelser (pengetrykking) i USA nærmer seg slutten. Det samme gjør regjeringens anledning til å låne mer penger for å finansiere statsgjelden, samt sentralbankens kjøp av egne statsobligasjoner.

Til sammen har disse tiltakene sørget for at bankene har fått låne gratispenger (som de har unnlatt å låne ut til næringslivet, men i stedet lånt tilbake til staten til en høyere rente), dollaren har blitt «devaluert» for å hjelpe eksportindustrien, samt at obligasjonsrentene er blitt holdt nede slik at USA har kunnet refinansiere sin usikrede statsgjeld rekordbillig.

Finanskrisen begynte opprinnelig da boligprisene falt og det viste seg at verdien av boliglånsgjelden som var ytet til mindre solide låntagere (subprime) knapt var verdt noe som helst.

Årsaken til at disse lånene var så populære var at bankene og ratingbyråene hadde fremstilt dem for å være langt sikrere enn de var. Faktisk så sikre at bankene solgte dem ut i ferdige pakker med høy belåning. Denne feilvurderingen førte deretter til en økonomisk krise for banker, forsikringsselskaper, pensjonskasser og alle andre som hadde kjøpt disse obligasjonene.

Tiltakene for å rette opp skadene av dette har til sammen kostet skattebetalere over hele verden flere billioner dollar. Det er i denne forbindelse et paradoks at bankene som var ansvarlig for det hele faktisk er de som har tjent mest på denne redningsoperasjonen.

Etter at bankvesenet ble reddet fra totalt sammenbrudd, har fokus vært på å stanse fallet i boligprisene, redde obligasjonsgjelden og snu arbeidsledigheten slik at man igjen kunne få opp forbruket. Illustrasjonen under viser hvor lite man har fått ut av dette, alternativt hvor store disse utfordringene er. Mer skremmende er kanskje at situasjonen nå forverrer seg innenfor samtlige av disse områdene.