Den kjente amerikanske markedskommentator, journalist og foredragsholder, Barry Ritholz, mener at den største feilen investorer gjør er å ta hensyn til- eller investere på basis av nyheter.

Barry Ritholz er antagelig ukjent for de fleste nordmenn, men til hans forsvar har 60 millioner mennesker lest hva han har skrevet gjennom de siste 15 årene.

Ritholz hevder videre at verdien av hele det finansielle nyhetskomplekset – både trykte og elektroniske – synes å være kraftig misforstått av investors. Ritholz mener at både media og investorer overser både innhold og data og fokuserer i stedet på overskrifter og på å ha synspunkter. Her er tre grunner til at man ikke skal basere investeringsbeslutninger på nyheter:

1) Nyheter er sjelden nyheter. Mesteparten er oppramsing av historie og forteller deg således hva som allerede har skjedd. Investering handler om det motsatte; nemlig om hva som kommer til å inntreffe. Det som alledere har skjedd kan være av interesse, men er neppe viktig i investeringsprosessen. Når en nyhet først er kjent, er den som regel allerede hensyntatt i kursene. Nyheter kan tvert imot innvirke negativt på tanke- og beslutningsprosessen.

2) De fleste nyheter er irrelevante i forhold til din investering. Enkelte nyheter kan være viktige, men det meste er i realiteten en blanding av informasjon og propaganda eller ren fyllstoff. Ritholz nevner som et eksempel godkjennelse av et legemiddel og sier at kun utfallet, ja eller nei, er av interesse. Ingenting annet.

Det er tolkning av nyheter som er viktig, ikke selve nyheten. Selv store nyheter som Pearl Harbour, attentatet på Kennedy og World Trade Center-anslaget endret ikke den langsiktige trenden i markedene.

3) Nyhetsorganisasjoner forsøker av kommersielle grunner å appellere til så mange mennesker som mulig. Av denne årsak vil de være mest positive til markeder når de er nær toppen og mest negative nær bunnen.

Ritholz’ beste råd er: Ignorér «Dagens overskrift». Argumentet til Ritholz er at nyhetsmaskineriet må skape en enorm mengde stoff for å ha et produkt de kan selge. Han påpeker også at det meste av media idag er reklamedrevet og fokus er derfor på innhold som det er mulig å selge reklame på. Legg merke til hvor mange artikler det har blitt om trening og sport den seneste tiden. Dette er direkte korrelert med annonseinntekter fra sportsbransjen.

Sensasjoner og skandaler er det de fleste ønsker å lese fremfor kalde fakta. Nyhetsrapporteringen blir deretter.

Barry Ritholz er, som nevnt, amerikaner og hans kommentarer er derfor rettet mot det amerikanske media. I Norge er standarden selvsagt en annen.

Neal Frank, forfatteren bak boken «Why Smart People Lose a Fortune» er opphavet til illustrasjonen under. Han har laget lignende for alle tiår fra 1970. Samme poeng gjenspeiles i disse.

FNs Sikkerhetsråd vedtok 17. mars i år å sanksjonere luftangrep mot Libya. Vedtaket er til nå blitt fulgt opp med over 6.000 bombeangrep, de fleste direkte mot militære mål og militærnyttig infrastruktur.

Etter snart 3 måneder er et antall Libyske stridsvogner, radarinstallasjoner, faste stillinger og kommandoposter ødelagt. Effekten både i forhold til antall bomber sluppet og raketter avfyrt har imidlertid totalt sett vært liten. Dette gjelder både med hensyn til materiell og stridseffekt.

Antall NATO-angrep i forhold til tilintetgjorte mål ligger på ca. 25%. 13.000 NATO-personell er involvert i krigføringen. Det hersker således liten tvil om at kostnaden for å sikre kontroll med Libyas oljereserver så langt har vært betydelige. Som en digresjon er vel dette første gang Syria har priset seg lykkelig over å kun ha 0.2% av verdens anslåtte oljereserver, i steden for Libyas 3.3%.

Det viser seg at NATO har fått krigshjelp fra uventet hold når det gjelder Libya. En rekke av verdens ledende investeringsbanker må i lang tid før politikere og det militære ha oppdaget den menneskelige urett i Libya. På eget initiativ, sikkert basert på rent humanitært grunnlag, bestemte disse seg nemlig for å ta saken i egne hender.

Dette gjorde de gjennom å plyndre Libyas statlige oljefond. Dette ble gjort gjennom å tilby Libya hjelp til forvaltning av midlene som stammet fra oljeinntekter. Man kan finne spor av at denne strategien ble iverksatt allerede så langt tilbake som i 2008.

De godtroende libyerne ble lurt til å tro at de ville få en hyggelig avkastning på pengene i sitt oljefond. I virkeligheten dumpet bankene så mye de kunne av sine gjenværende inventar av råtne investeringer og dårlige ideer over på dem. Selvsagt tok bankene i tillegg høye honorarer for jobben.

Vestlige skattebetalere har hatt store fordeler av dette. Inntil muligheten med Libya dukket opp var det de som måtte ta regningen for bankenes risikovillighet og dårlige håndverk. Den nåværende situasjonen er dermed en vinn-vinn situasjon for Vesten.

Bankene som kan takkes for største delen av innsatsen er: Societé Generale, JPMorgan, Bank National Paribas, Credit Suisse og selvfølgelig Goldman Sachs.

Sistnevntes innsats er blant de mest enestående idet Goldman Sachs klarte å tape hele 98% av beløpet de fikk til forvaltning. Nyhetsinnslaget under omhandler saken.

Norge og Oljefondet får bare håpe at de samme bankene aldri blir uvenner med dette landet.

Den andre runden med kvantitative lettelser (pengetrykking) i USA nærmer seg slutten. Det samme gjør regjeringens anledning til å låne mer penger for å finansiere statsgjelden, samt sentralbankens kjøp av egne statsobligasjoner.

Til sammen har disse tiltakene sørget for at bankene har fått låne gratispenger (som de har unnlatt å låne ut til næringslivet, men i stedet lånt tilbake til staten til en høyere rente), dollaren har blitt «devaluert» for å hjelpe eksportindustrien, samt at obligasjonsrentene er blitt holdt nede slik at USA har kunnet refinansiere sin usikrede statsgjeld rekordbillig.

Finanskrisen begynte opprinnelig da boligprisene falt og det viste seg at verdien av boliglånsgjelden som var ytet til mindre solide låntagere (subprime) knapt var verdt noe som helst.

Årsaken til at disse lånene var så populære var at bankene og ratingbyråene hadde fremstilt dem for å være langt sikrere enn de var. Faktisk så sikre at bankene solgte dem ut i ferdige pakker med høy belåning. Denne feilvurderingen førte deretter til en økonomisk krise for banker, forsikringsselskaper, pensjonskasser og alle andre som hadde kjøpt disse obligasjonene.

Tiltakene for å rette opp skadene av dette har til sammen kostet skattebetalere over hele verden flere billioner dollar. Det er i denne forbindelse et paradoks at bankene som var ansvarlig for det hele faktisk er de som har tjent mest på denne redningsoperasjonen.

Etter at bankvesenet ble reddet fra totalt sammenbrudd, har fokus vært på å stanse fallet i boligprisene, redde obligasjonsgjelden og snu arbeidsledigheten slik at man igjen kunne få opp forbruket. Illustrasjonen under viser hvor lite man har fått ut av dette, alternativt hvor store disse utfordringene er. Mer skremmende er kanskje at situasjonen nå forverrer seg innenfor samtlige av disse områdene.