Kombinasjonen av myndighetenes pålegg overfor banker etter finanskrisen og bankenes nærmest skamløse utnyttelse av skattebetalernes midler til egen fordel, er i ferd med å gi resultater. Denne gangen er det ikke kun til fordel for bankene, men også for samfunnet.

Den første positive effekten vi så var at bankene ble pålagt å stille med egenkapital som gjenspeilet risikoen de tok i sin egenhandel. Før finanskrisen var dette, av bankene, sett på som et uhørt krav. De hevdet seg å være eksperter på risikohåndtering og viste dette under finanskrisen ved å måtte reddes av myndigheter og skattebetalere verden over.

Gitt denne opplagte feilvurderingen og de globale konsekvensene ved den, må man kunne undres over hvorfor de samme toppsjefene fortsatt sitter ved makten i bankene. Dette er imidlertid gammelt nytt.

Det samme er det faktum at bankene benyttet tilførselen av subsidiert overskuddskapital fra skattebetalerne ikke til utlån til et sulteforet næringsliv, men til å låne pengene tilbake til skattebetalerne til en høyere rente. Dette skjedde ved at bankene brukte midlene til å kjøpe statsobligasjoner, fremfor å låne dem ut til et næringsliv som sårt trengte dem.

Myndighetenes krav til at banker nå må ha kapital i forhold til sin risiko, har medført at bankene ikke lenger tror at mange av deres tidligere aktiviteter vil være lønnsomme. De tilsynelatende fantastiske egenhandelsresultatene var nemlig kun skapt ved høy risiko som skattebetaleren garanterte for.

Som en følge av kapitalkravene mot denne delen av bankvirksomheten, har mange banker enten avskaffet virksomheten eller flyttet den ut i eksterne hedgefond som ikke har «rett» til å trekke på skattemidler når det går galt.

Dette har ytterligere to fordeler: Den første er at risikoen i bankene er redusert. Den andre er at risikoen som var konsentrert i noen få veldig store banker, nå er spredt på mange fond og investeringsselskaper.

Ytterligere én effekt har resultert fra det hele: Ved at bankene kun tenkte på egen gevinst da de fikk adgang til skattebetalernes midler og etterlot seg et udekket behov for finansiering fra bedrifter, har markedet tatt saken i egne hender.

Fordelene ved dette er at bankene får mindre makt samtidig som også finansieringsrisikoen nå blir spredt på et stort antall obligasjonseiere i steden for på et relativt fåtall antall banker.

Prisen på å låne penger blir nå satt av et stort marked, noe som bør bidra til en riktigere prising av risiko. Forhåpentlig bidrar det som skjer også til større konkurranse blant banker og meglerhus som tilrettelegger disse lånene og gjennom det et press på disse kostandene.

En annen effekt vi bør håpe på er at dette også innebærer at tilretteleggerene og låntagerne blir holdt ansvarlige for sannhetsgehalten i låneprospektene.

Det er en skam at hverken låntagere eller tilretteleggere er blitt gjort økonomisk, og i visse tilfeller strafferettslig ansvarlige, for åpenbare bedrag i dokumentasjonen som forelå før finanskrisen.