I disse dager er det blitt kjent at de amerikanske bankene som bidro til en vesentlig del av finanskrisen, utbetaler bonuser til sine ansatte på tilsvarende nær en halv billion norske kroner.

Det er ingen tvil om at utviklingen i verden skjer med akselererende hastighet når dette finner sted bare 2 år etter at flere av disse ville ha gått overende, hvis ikke skattebetalerne hadde reddet dem.

Faktisk pågår denne redningsaksjonen fortsatt gjennom at disse bankene fremdeles har tilgang til å låne penger som er subsidiert av skattebetalerne. Man kunne jo tenke seg at skattebetalerne hadde stilt som krav at soliditeten skulle bringes opp til et nivå hvor behovet for økonomiske støttetiltak var unødvendige før bankene fikk anledning til å belønne ledelsen og medarbeiderne ekstraordinært.

Samtidig må det erkjennes at den vedtatte strengere reguleringen har gitt positive utslag. Banker som ble definert som så store at det kunne få samfunnsmessige konsekvenser om de gikk overende, fikk beskjed om at de måtte øke sin egenkapital betydelig dersom de fortsatt ønsket å ta høy risiko gjennom blant annet egenhandel.

I tillegg ble det innført bonusbegrensninger for ledere og risikotakere i disse bankene, slik at de forstod at det fulgte konsekvenser med å ta høy risiko.

Dette har medført at Goldman Sachs, Morgan Stanley, Deutsche Bank med flere har mistet noen av sine beste tradere. Disse aktuelle traderne fant seg ikke i at de skulle tjene langt mindre enn tidligere og bankene slapp dermed ytterligere kapitalkrav. En vinn-vinn situasjon.

Det er imidlertid ytterligere én vinner her og det er skattebetalerne. De aktuelle traderene har nemlig alle startet egne fond som driver nøyaktig med det samme som de drev med da de satt inne i bankene. Det er imidlertid to vesens forskjeller og det er at de nå har mange investorer og ikke én stor (banken), samt at de nå ikke har anledning til å be om penger fra skattebetalerne dersom det går galt. Dermed blir de ikke et samfunnsproblem.

Det er faktisk en vinn-vinn situasjon også for skattebetalerne, ettersom at de samtidig med å senke samfunnsrisikoen også har sørget for en spredning av både talent, virksomhet og antall finansinstitusjoner. I stedet for at det finnes noen få veldig store finansinstitusjoner, er de store blitt noe mindre samtidig som man har fått flere på banen.

EU har oppnådd det samme gjennom at bonusbegrensningene er rettet mot finansinstitusjoner som vesentlig var i stand til å skade samfunnet. En rekke store finansinstitusjoner, herunder Deutsche Bank som nevnt, mistet noen av sine mest lønnsomme medarbeidere nettopp fordi det ble mer lønnsomt for disse å jobbe i institusjoner som var mindre og derved ikke vesentlige for den økonomiske sikkerheten i samfunnet.

Dette kalles diversifisering og anvendes ikke bare innenfor økonomi og finans, men i samfunnet generelt. Hensikten med diversifisering er nettopp både å spre og senke risiko.

Så har vi Norge da. Her var det politisk popularitet man først og fremst forsøkte å oppnå. Dette var langt viktigere enn å redusere den samfunnsmessige risikoen eller sørge for økt konkurranse.

Gjennom å ignorere prinsippet om vesentlighet, utmerker man seg gjennom å feile i forhold til det som er hensikten – nemlig gjøre finansmarkedet mer robust og derved forsøke å unngå en ny finanskrise.  Kostnadene øker ved at fastlønninger økes for de som sitter i bonusbegrensede stillinger. Når kostnadene øker, vil man svært ofte også ty til å øke risikoen slik at man tjener inn merkostanden.

Konkurransen i finansmarkedet her hjemme reduseres ved at økte lønninger betyr at det blir mer kostbart å starte noe nytt. Det blir også mindre mobilitet i arbeidsstokken idet det ikke finnes incentiver for den intellektuelle kapitalen til å slutte i store enheter for å bygge opp nye.

Man får ikke bare mindre konkurranse i næringen, men myndighetene bidrar også til at de store holder seg store og de etablerte skjermes for konkurranse. Klart gunstig for den største finansinstitusjonen i Norge DnBNOR, hvor staten eier 34%.

Man trenger ikke å ta mitt ord for dette, men bare kikke på kursutviklingen til noen av de angjeldende bankene. DnBNOR er den eneste av disse som idag har en høyere verdi enn før finanskrisen.

Kort sagt har staten, gjennom å fjerne vesentlighetskravet, skjermet sin investering, ødelagt for nyetablering, bidratt til å konsentrere finansmarkedet ytterligere i Norge, sørget for utflytting av unge talenter og øket skattebetalernes risiko for at de vil måtte redde de samme i fremtiden. Alt på tvers av det som var erfaring og målsetting.

Godt gjort!

Artikkelen ble publisert mandag, 24. januar, 2011 klokken 07:48 og er arkivert i kategorien Marked, Samfunn. Du kan følge denne artiklens kommentarer via RSS 2.0. Both comments and pings are currently closed.