Kritikken av Goldman Sachs’ rolle med hensyn til bankens bidrag til finanskrisen synes totalt å ha prellet av på bankens toppsjef. Det samme kan sies om boten på 3.2 milliarder kroner som banken nylig måtte betale for å ha villedet kunder.

Lloyd Blankfein, Goldman’s toppsjef, er for tiden i Davos. Ifølge Financial Times kan møtet i World Economic Forum (WEF) sammenlignes med en slankeklubb, idet WEF er et forum hvor likesinnede kan komme sammen og få støtte for sine problemer.

Ett av problemene som Blankfein betrodde sine likesinnede, var at ansatte som hadde sluttet i Goldman nå satte opp egne fond utenfor banken. Blankfein mente at disse fondene kunne være til økonomisk fare for samfunnet. Av en merkelig grunn hadde han ikke hatt denne bekymringen da de holdt på med samme aktiviteten i regi av Goldman.

Goldman Sachs har i alle år hatt fordeler av å drive omfattende rådgivning, megling, market making og egenhandel i samme «butikk». Gjennom dette har de hatt adgang til betydelig flyt av ordre fra- og posisjoneringen til sine kunder. De har i tillegg hatt anledning til å avkreve sine kunder sikkerhet for alle forpliktelsene som kundene har hatt, mens de selv har sluppet å stille tilsvarende. Goldman Sachs har tjent så mye penger på denne aktiviteten at banken ofte omtales som «The Masters of The Universe».

Størrelsen på banken har, som finanskrisen viste, således ikke bare vært en trussel mot samfunnet, men også mot kundene. Konkursen i Lehman Brothers viste med all tydelighet hva som kunne skje når en av disse «samfunnspilarene» gikk overende og USAs sentralbanksjef påpekte nylig at det samme holdt på å skje med Goldman Sachs.

Situasjonen etter finanskrisen er en annen. Investeringsbankene tvinges nå til å ha kapital i forhold til sin risiko. I tillegg blir ledere og ansatte av banker som er av en størrelse som ansees å kunne påføre samfunnet skade, pålagt bonusbegrensninger. Inntekter fra risikotagning som kan skade samfunnet skal ikke belønnes.

Det er de samme traderne som skaffet Goldman enorme inntekter Blankfein nå er blitt «bekymret» for. De samme traderne som i Goldman’s regi slapp å stille sikkerhet, kunne ta enorme posisjoner – også mot Goldman’s egne kunder – og som banken ville be skattebetalerne ta regningen for dersom det gikk galt.

Dette er rørende på grensen til det tåredryppende. Spesielt med tanke på at disse personene uten Goldman-fordelene nå faktisk må stille sikkerhet som står i forhold til risikoen de tar. I tillegg er risikoen i fondene deres spredd på tusenvis av velstående og egnede investorer. Fondene deres er, ulikt Goldman, også avskåret fra å be skattebetalerne om hjelp. De har med andre ord ingen av særfordelene de hadde i Goldman.

Man kjenner det også sprenge i tårekanalene når man husker at dette er den samme Goldman Sachs som forfordelte seg som kreditor til forsikringsselskapet AIG, da sistnevnte måtte reddes av skattebetalerne. Mellom denne skandalen og avsløringen om at banken hadde tilbakeholdt opplysninger om at den tapte ytterligere $5 milliarder under finanskrisen, har Goldman rukket å bevilge bonuser til Blankfein og andre på totalt $15.4 milliarder.

President Obama som er opptatt av sosiale ulikheter oppfanget Blankfeins fortvilelse og inviterte ham tvert på middag. Det er godt også for andre banksjefer å se at omsorg for samfunnet anerkjennes og belønnes.

Man kan bare håpe at de andre som hørte dette «nødropet» fra Blankfein hadde husket å ta med papirposen fra lommen i seteryggen foran dem på flyet. Den måtte jo ha blitt fylt til randen.