I «glansen» av Finanskriseutvalgets konklusjon er det nå politisk opportunt å følge på med ytterligere forslag som har til hensikt skattelegge finansnæringen på en eller annen måte.

Én ting er at forslagene til Finanskriseutvalget ville synes mer tidsriktig dersom de hadde blitt fremlagt før mange av dem allerede var debattert og implementert.

En annen ting er våset som Rådgiver i Forum for Utvikling og Miljø, Ane Scholden fremsetter i samme åndedrag. Jeg tenker her på grunnlaget for- og forslaget om det man kaller en «Robin Hood skatt» på omsetning av valuta og aksjer.

Valget av navn er også artig, gitt at en av verdens mest berømte kortsiktige tradere, Paul Tudor Jones, i 1988 opprettet en filantropisk stiftlese som heter The Robin Hood Foundation. Stiftelsen gir uavkortet alt den får inn til veldedige formål. Norgesvenn, hedgefondforvalter og valutaspekulant, George Soros, ga blant annet $50 millioner til denne stiftelsen i 2009.

I forskning er det et soleklart krav om at den skal være objektivt basert. Ane Scholden føler seg som rådgiver antagelig ikke bundet av dette. Hennes helsides innlegg i DN i forrige uke synes derfor fritatt både for objektivitet og logikk.

I nevnte artikkel ble flere påstander fremsatt, hvorav påstanden om at en skattelegging av finansielle transaksjoner vil virke stabiliserende på finansielle transaksjoner.

«Den computerbaserte handelen med valuta, hvor profitt søkes i ørsmå marginer på et enormt volum av transaksjoner, skaper ustabilitet og trenger regulering.»-het det i artikkelen.

Grunnleggende finans vil beskrive forholdet mellom likviditet og svingninger. Jo mindre likviditet, desto større svingninger. 19. oktober 1987 er et godt eksempel på dette. Det var allerede børsdagen før, den 16. oktober, en betydelig overvekt av salgsordre i markedet og ikke nok market makere, tradere og kundeordre til å ta imot dette. Mandagen hadde denne ubalansen ytterligere forverret seg og kursene falt ytterligere 25% denne ene dagen.

Men la oss ikke dvele ved konkrete eksempler, men i stedet se på denne ustabiliteten i valutamarkedet som teoretikeren påstår angivelig er skapt av den computerbasert handel. Denne handelen har økt enormt i omfang som følge av internettet. Chartet under viser volatiliteten (standardavviket) på euro mot dollar siden opprettelsen av euroen. Regresjon viser at denne har ligget flatt til tross for de enorme svingningene under finanskrisen.

Scholden vil her, hvis hun har hørt om det, sikkert trekke frem «The Flash Crash» av 6. mai 2010, hvor det amerikanske aksjemarkedet falt 9% på 20 minutter. Denne skyldtes en feilordre og det er i kjølvannet av dette lagt inn sperrer på de fleste børssystemer for å forhindre tilsvarende. Hvis man skal innføre nye skatter for hver feil som gjøres eller erfaring som mottas, kan vi like gjerne overlate lønningsposene våre til Scholden & Co med en gang.

Hva som får en til å tro at å jage kortsiktige aktører ut av markedet og derved redusere likviditeten skal virke stabiliserende, er en gåte for alle som foretar transaksjoner i disse markedene.

En reduksjon i antall aktører og likviditet betyr mindre konkurranse, færre hender å spre risikoen på og derved større kursutslag. Kurser på valutapar som EUR/USD stilles idag på 5. desimalen, mot på 3. desimalen for noen år tilbake. Den foreslåtte skatten vil doble forskjellen mellom kjøps- og salgskurs.

Veksten i volum og antallet aktører er nettopp årsaken til at det idag er rimeligere, raskere og enklere for kommersielle aktører å omsette valuta enn noen gang tidligere!

Fjern de kortsiktige aktørene og forskjellen mellom kjøper- og selgerkurs blir større. Dette er logisk. Hvem betaler for dette? Ikke rådgiveren eller de 27 organisasjonene som støtter forslaget, det er helt sikkert. Norske bedrifter er svaret.

De 27 norske organisasjoner fra fagbevegelse, politiske partier, samt miljø- og bistandsorganisasjoner er jo et imponerende antall, men man kan spørre seg hvor mange av disse ville stilt seg bak forslaget dersom de fikk vite at utgangspunktet var feil.

Det hadde ellers vært interessant og hørt hvordan problemstillingen de tok stilling til ble fremstilt. Eksempelvis: «Synes du det ville være bra om vi fikk inn $400 milliarder kroner årlig til enker og faderløse ved å ta fra finanssvina superprofitten?», ville kunne betraktes som en lite akademisk og objektiv måte å presentere denne på. Effektiv hadde den nok imidlertid vært med hensyn på å få frem det svaret spørsmålstilleren ønsket.

Det humoristiske med det hele er at forslaget skal ha til hensikt å redusere transaksjonsvolumet i valutamarkedet, samtidig som det er dagens volum man har benyttet til å beregne hvor mye samfunnet vil tjene på en slik avgift. En enestående forståelse av logikk og hvordan det hele henger sammen.

Et annet argument Scholden fremsatte er at vi tross alt betaler moms på det vi handler i butikken(?) Relevansen kan man spørre seg om ettersom valuta er en gjeldsforpliktelse utstedt av sentralbanken, ikke en vare som kjøpes.

Tidligere mottok man mynter som inneholdt sølv eller gull for at man skulle være sikret at pengene virkelig hadde noen verdi. Idag godtar vi et farget stykke papir med tall som lover det samme.

Skulle man imidlertid fulgt Scholdens resonnementet så burde man legge en transaksjonsskatt på vekslepengene man får tilbake når man kjøper en vare i en butikk. I så fall vil jeg tro at kortselskapene blir glade!

Forslaget til transaksjonsskatt på aksjehandel vil medføre at staten i så fall får en større inntekt per transaksjon enn det mange meglerhus tar i kurtasje. Til forskjell fra staten må meglerhusene påkoste et handelssystem, kjøpe seg børstilgang, betale lønninger, husleie, tilsynsavgift til staten, skatt etc etc. Scholden ønsker at staten får en slik inntekt uten å gjøre noe for den!

Hvis vi først skal skattelegge næringer som tidvis går bra, hvorfor da stanse med denne? Entreprenørvirksomheten i Norge går også bra og prisene på disse tjenestene har steget. Hvorfor ikke innføre noen få øre i skatt på innslåtte spiker. Det må jo være mulig å kreve et telleapparat montert på spikerpistoler?

Det hevdes videre at: «Det er dessuten på høy tid at vi gjør noe for å bedre den globale fordelingen, og får fylt opp en global lommebok til å betale for skader av klimaendringene». La Ane Scholden legge frem dokumentasjon for hvor mye hun har betalt av sin inntekt til dette formålet de siste 5 år. Eller er det slik at uttrykket «vi» ikke var ment å inkludere henne?

Hvis det virkelige målet er å få mer penger frem til sultne og fattige, kunne det innføres tak på hvor stor andel av gavemidler man fikk lov å bruke på administrasjon av disse midlene. Idag forsvinner betydelige deler av disse midlene i ineffektivitet og tull. Ville det ikke være riktig å sørge for å strømlinjeforme det som allerede eksisterer før man så etter nye metoder for skattelegging?

Uansett, Det finnes en langt raskere måte å «fylle den globale lommeboken». Innfør en avgift på alle tåpelige forslag. Sånn som disse har haglet på i det siste ville vi på rekordtid ha penger nok til å kurere verden for sult. Da hadde dette våset hatt en mening!

De to bjørnene som forklarte Kvantitative Lettelser, forklarer her myndighetenes redningen av de amerikanske bankene:

Kritikken av Goldman Sachs’ rolle med hensyn til bankens bidrag til finanskrisen synes totalt å ha prellet av på bankens toppsjef. Det samme kan sies om boten på 3.2 milliarder kroner som banken nylig måtte betale for å ha villedet kunder.

Lloyd Blankfein, Goldman’s toppsjef, er for tiden i Davos. Ifølge Financial Times kan møtet i World Economic Forum (WEF) sammenlignes med en slankeklubb, idet WEF er et forum hvor likesinnede kan komme sammen og få støtte for sine problemer.

Ett av problemene som Blankfein betrodde sine likesinnede, var at ansatte som hadde sluttet i Goldman nå satte opp egne fond utenfor banken. Blankfein mente at disse fondene kunne være til økonomisk fare for samfunnet. Av en merkelig grunn hadde han ikke hatt denne bekymringen da de holdt på med samme aktiviteten i regi av Goldman.

Goldman Sachs har i alle år hatt fordeler av å drive omfattende rådgivning, megling, market making og egenhandel i samme «butikk». Gjennom dette har de hatt adgang til betydelig flyt av ordre fra- og posisjoneringen til sine kunder. De har i tillegg hatt anledning til å avkreve sine kunder sikkerhet for alle forpliktelsene som kundene har hatt, mens de selv har sluppet å stille tilsvarende. Goldman Sachs har tjent så mye penger på denne aktiviteten at banken ofte omtales som «The Masters of The Universe».

Størrelsen på banken har, som finanskrisen viste, således ikke bare vært en trussel mot samfunnet, men også mot kundene. Konkursen i Lehman Brothers viste med all tydelighet hva som kunne skje når en av disse «samfunnspilarene» gikk overende og USAs sentralbanksjef påpekte nylig at det samme holdt på å skje med Goldman Sachs.

Situasjonen etter finanskrisen er en annen. Investeringsbankene tvinges nå til å ha kapital i forhold til sin risiko. I tillegg blir ledere og ansatte av banker som er av en størrelse som ansees å kunne påføre samfunnet skade, pålagt bonusbegrensninger. Inntekter fra risikotagning som kan skade samfunnet skal ikke belønnes.

Det er de samme traderne som skaffet Goldman enorme inntekter Blankfein nå er blitt «bekymret» for. De samme traderne som i Goldman’s regi slapp å stille sikkerhet, kunne ta enorme posisjoner – også mot Goldman’s egne kunder – og som banken ville be skattebetalerne ta regningen for dersom det gikk galt.

Dette er rørende på grensen til det tåredryppende. Spesielt med tanke på at disse personene uten Goldman-fordelene nå faktisk må stille sikkerhet som står i forhold til risikoen de tar. I tillegg er risikoen i fondene deres spredd på tusenvis av velstående og egnede investorer. Fondene deres er, ulikt Goldman, også avskåret fra å be skattebetalerne om hjelp. De har med andre ord ingen av særfordelene de hadde i Goldman.

Man kjenner det også sprenge i tårekanalene når man husker at dette er den samme Goldman Sachs som forfordelte seg som kreditor til forsikringsselskapet AIG, da sistnevnte måtte reddes av skattebetalerne. Mellom denne skandalen og avsløringen om at banken hadde tilbakeholdt opplysninger om at den tapte ytterligere $5 milliarder under finanskrisen, har Goldman rukket å bevilge bonuser til Blankfein og andre på totalt $15.4 milliarder.

President Obama som er opptatt av sosiale ulikheter oppfanget Blankfeins fortvilelse og inviterte ham tvert på middag. Det er godt også for andre banksjefer å se at omsorg for samfunnet anerkjennes og belønnes.

Man kan bare håpe at de andre som hørte dette «nødropet» fra Blankfein hadde husket å ta med papirposen fra lommen i seteryggen foran dem på flyet. Den måtte jo ha blitt fylt til randen.

Intens lobbyvirksomhet fra amerikanske banker har fått FASB (Financial Accounting Standards Board) – organisasjonen som bestemmer regnskapspraksis i USA, til å reversere ett av sine viktigste forslag til forbedringer etter finanskrisen.

Forslaget fra FASB gikk ut på at banker skulle oppgi markedsverdi på sine utestående fordringer (lån), slik at myndighetene og markedet fikk bedre innsyn i bankenes situasjon og dermed lettere kunne av dekke svakheter i deres soliditet.

Hadde man hatt slikt innsyn ville neppe Lehman Brothers ha hatt samme kvalitetsstempel (rating) som DnBNOR helt frem til banken meldte at den var konkurs.

Bankenes viktigste argument mot det FASB-forslaget ble fremsatt under en høring og lød: «Hvordan tror dere dette ville ha sett ut under finanskrisen?!!?».

Dette ønsket man tydeligvis ikke å vite, siden forslaget nå er trukket. Et gjennomsnittlig kursfall på 85% sier allikevel noe om dette.

Én gladmelding har imidlertid amerikanske skattebetalere fått i forbindelse med redningsaksjonen de måtte delta i for å redde noen av de største bankene under finanskrisen. Resultatet av redningen av Citibank vil sannsynligvis medføre en gevinst til statskassen på $12.3 milliarder.

Dette er forøvrig diametralt motsatt av Norge hvor resultatet av at skattebetalernes midler ble benyttet til redningsoperasjoner var skjermet konkurranse, dyrere banktjenester og solide overskudd for de angjeldende bankene.

I disse dager er det blitt kjent at de amerikanske bankene som bidro til en vesentlig del av finanskrisen, utbetaler bonuser til sine ansatte på tilsvarende nær en halv billion norske kroner.

Det er ingen tvil om at utviklingen i verden skjer med akselererende hastighet når dette finner sted bare 2 år etter at flere av disse ville ha gått overende, hvis ikke skattebetalerne hadde reddet dem.

Faktisk pågår denne redningsaksjonen fortsatt gjennom at disse bankene fremdeles har tilgang til å låne penger som er subsidiert av skattebetalerne. Man kunne jo tenke seg at skattebetalerne hadde stilt som krav at soliditeten skulle bringes opp til et nivå hvor behovet for økonomiske støttetiltak var unødvendige før bankene fikk anledning til å belønne ledelsen og medarbeiderne ekstraordinært.

Samtidig må det erkjennes at den vedtatte strengere reguleringen har gitt positive utslag. Banker som ble definert som så store at det kunne få samfunnsmessige konsekvenser om de gikk overende, fikk beskjed om at de måtte øke sin egenkapital betydelig dersom de fortsatt ønsket å ta høy risiko gjennom blant annet egenhandel.

I tillegg ble det innført bonusbegrensninger for ledere og risikotakere i disse bankene, slik at de forstod at det fulgte konsekvenser med å ta høy risiko.

Dette har medført at Goldman Sachs, Morgan Stanley, Deutsche Bank med flere har mistet noen av sine beste tradere. Disse aktuelle traderne fant seg ikke i at de skulle tjene langt mindre enn tidligere og bankene slapp dermed ytterligere kapitalkrav. En vinn-vinn situasjon.

Det er imidlertid ytterligere én vinner her og det er skattebetalerne. De aktuelle traderene har nemlig alle startet egne fond som driver nøyaktig med det samme som de drev med da de satt inne i bankene. Det er imidlertid to vesens forskjeller og det er at de nå har mange investorer og ikke én stor (banken), samt at de nå ikke har anledning til å be om penger fra skattebetalerne dersom det går galt. Dermed blir de ikke et samfunnsproblem.

Det er faktisk en vinn-vinn situasjon også for skattebetalerne, ettersom at de samtidig med å senke samfunnsrisikoen også har sørget for en spredning av både talent, virksomhet og antall finansinstitusjoner. I stedet for at det finnes noen få veldig store finansinstitusjoner, er de store blitt noe mindre samtidig som man har fått flere på banen.

EU har oppnådd det samme gjennom at bonusbegrensningene er rettet mot finansinstitusjoner som vesentlig var i stand til å skade samfunnet. En rekke store finansinstitusjoner, herunder Deutsche Bank som nevnt, mistet noen av sine mest lønnsomme medarbeidere nettopp fordi det ble mer lønnsomt for disse å jobbe i institusjoner som var mindre og derved ikke vesentlige for den økonomiske sikkerheten i samfunnet.

Dette kalles diversifisering og anvendes ikke bare innenfor økonomi og finans, men i samfunnet generelt. Hensikten med diversifisering er nettopp både å spre og senke risiko.

Så har vi Norge da. Her var det politisk popularitet man først og fremst forsøkte å oppnå. Dette var langt viktigere enn å redusere den samfunnsmessige risikoen eller sørge for økt konkurranse.

Gjennom å ignorere prinsippet om vesentlighet, utmerker man seg gjennom å feile i forhold til det som er hensikten – nemlig gjøre finansmarkedet mer robust og derved forsøke å unngå en ny finanskrise.  Kostnadene øker ved at fastlønninger økes for de som sitter i bonusbegrensede stillinger. Når kostnadene øker, vil man svært ofte også ty til å øke risikoen slik at man tjener inn merkostanden.

Konkurransen i finansmarkedet her hjemme reduseres ved at økte lønninger betyr at det blir mer kostbart å starte noe nytt. Det blir også mindre mobilitet i arbeidsstokken idet det ikke finnes incentiver for den intellektuelle kapitalen til å slutte i store enheter for å bygge opp nye.

Man får ikke bare mindre konkurranse i næringen, men myndighetene bidrar også til at de store holder seg store og de etablerte skjermes for konkurranse. Klart gunstig for den største finansinstitusjonen i Norge DnBNOR, hvor staten eier 34%.

Man trenger ikke å ta mitt ord for dette, men bare kikke på kursutviklingen til noen av de angjeldende bankene. DnBNOR er den eneste av disse som idag har en høyere verdi enn før finanskrisen.

Kort sagt har staten, gjennom å fjerne vesentlighetskravet, skjermet sin investering, ødelagt for nyetablering, bidratt til å konsentrere finansmarkedet ytterligere i Norge, sørget for utflytting av unge talenter og øket skattebetalernes risiko for at de vil måtte redde de samme i fremtiden. Alt på tvers av det som var erfaring og målsetting.

Godt gjort!

«I can calculate the motion of heavenly bodies, but not the madness of people.» -Isaac Newton

To år etter slutten på den største finansielle krisen kloden har opplevd på 80 år ber prognosemakerne som overså farene den gangen igjen om vår tillit. Mange av disse har i tillegg tatt feil en rekke ganger de siste to årene.

Tre faktorer taler til deres fordel. For det første det at de tok feil i flokk. Det er mye vanskeligere å skjule feil når man har stukket nakken ut og ment noe som var på tvers av flokken.

For det andre at feil opptrer mindre kritikkverdige når de fleste andre også har begått dem (flokken gir beskyttelse).

Det tredje er at tilfeldighetenes lov tilsier at man ikke alltid kan ta feil. Når man har tatt feil et antall ganger på rad er det dermed et håp for at neste prognose vil treffe.

Én ting som er sikkert er at det er de med størst suksess i de finansielle markedene har vært preget av at de nettopp ikke har vært flokkdyr, men tenkt og handlet selvstendig.

Redaktøren for Lex-spalten i Financial Times, John Authers, oppsummerte forleden de optimistiske prognosene for aksjemarkedene i 2011 slik: «Putting your money in the stock market is taking a bet on the behaviour of your fellow man and women».

Med dette mente han at aksjemarkedet meste av tiden fjerner seg så langt fra logiske verdsettelser at det man reelt sett er mer avhengig av andres adferd enn fundamentale faktorer.

Utviklingen som har ledet til samtlige bobler har bekreftet dette. I bunn og grunn er Authers’ betraktninger grunnlaget for at teknisk analyse har fått stadig flere tilhengere.

Markedsaktører savner ofte høydeskrekk. Tvert imot kan vi observere hvordan de blir stadig modigere og mer skjødesløse jo høyere markedet stiger. Prøver man tilsvarende på en stige vil imidlertid de fleste reagere motsatt. Jo høyere opp man klatrer, desto mer bevisst er man på konsekvensene hvis man faller. På en stige klatrer vi derfor saktere desto høyere vi kommer og holder oss suksessivt bedre fast.

Skal vi tro Sam Stovall, sjefsstrateg hos Standard & Poors, så bør vår adferd nå mer ligne på den vi vil ha dersom vi klatret opp en stige. Han viser nemlig til en studie de har gjort av hvordan aksjemarkedet i USA har hentet seg opp fra betydelige nedganger siden 1949.

Statistikken viser at den kraftigste oppgangen kommer det første året og at den deretter dabber av. I gjennomsnitt stiger den amerikanske aksjeindeksen 35% i sitt første år etter bunnen, 17% i det andre året og bare 5% i det tredje året. Unntak finnes selvfølgelig, dette er gjennomsnitt.

Forventningene har derimot alltid vært motsatt. Det første året var det få som hadde tro på oppgang i det hele tatt. Da virket fremtiden tross alt svært usikker. Deretter blir man sikrere desto fler år med oppgang man får bak seg. Akkurat som nå.

Det vi vet er at markedet i trend denne gangen så langt har fulgt gjennomsnittet i og med at år to, som vi nettopp er ferdig med, hadde lavere avkastning enn det første året.

For det amerikanske aksjemarkedet har oppgangen disse to årene vært på henholdsvis 23.45% og 12.78%, etter en nedgang i 2008 på 38.49%.

MSCI-World Stock Index steg 26.98% i 2009 og 9.55% i 2010, etter en nedgang på 42.08% i 2008. For Oslo Børs er tallene 64.78% og 18.35%, etter en nedgang i 2008 på 54.06%.

En annen statistikk de fleste vil ønske å overse, er sentiment indikatoren fra American Association of Individual Investors (AAII). AAII gjør gallupp på medlemsmassen sin for å måle hva de mener om utviklingen fremover.

I 2007 viste målingen at 55% var positive. 12 måneder senere var markedet ned 37%. I mars 2000 var det 66% som var positive og 12 måneder senere hadde aksjemarkedet falt 25%. Målingen lille juleaften 2010 var på 63.3%. Vi får bare håpe at at «fallet» til 51.61% på lille nyttårsaften redder oss fra slike utfall.

En statistikk som de fleste av oss vil finne glede i og i motsetning til de andre vil håpe at slår til, er hvordan det går på første handledag i det nye året. Her må vi hele 14 år tilbake for å finne et tilfelle av negativ avkastning. Det andre som er bra med denne statistikken er at vi kun er noen få timer unna resultatet.

Ha et fremgangsrikt år!