Persepsjon defineres som hvordan vi oppfatter det som er rundt oss ved hjelp av våre sanser og tidligere erfaringer. I finansmarkedene vil det primært være to av de totalt seks sansene vi har som blir benyttet. De to er syn (vi registrerer kursutvikling og leser analyser) og hørsel (vi hører det andre mener).

Våre erfaringer er gjerne mer individuelle og kan derfor i større grad forklare hvorfor vi kan reagere vidt forskjellig på lik informasjon. Utviklingen i gullprisen synes imidlertid å være et tilfelle hvor andre forhold påvirker norske aktørers syn enn det rent persepsjonelle.

Gull har, dette året inkludert, steget 10 år på rad. Det underlige med denne utviklingen er at den her i landet gjennomgående har blitt møtt med skepsis eller ignorert. Dette til tross for at gullprisen i perioden har steget over fire ganger så mye som aksjene på Oslo Børs og seksten ganger så mye som internasjonale aksjer.

Utvikling i gullprisen er imponerende og derfor neppe gått sansene til norske finansaktører hus forbi. Siden det ikke finnes medisinsk belegg for å hevde at finansaktørene her til lands lider av å være blinde og døve må årsaken, hvis vi holder på det persepsjonelle, ligge i erfaring.

Det finnes imidlertid minst to grunner til at dette ikke er sannsynlig. Felles for de norske skeptikerne til gull er at de selv aldri har handlet gull og derved ikke burde være plaget av invaderende mentale smertebilder fra eksempelvis å ha kjøpt gull på toppen i 1980.

Dette betyr ikke at de gjennom å studere grafer ikke kan ha registrert fallet fra $850 i januar det året, men forutsatt at de ikke tapte på dette er det liten grunn til at frykten for lignende skulle gjøre dem blinde for at denne kun dreide seg om en brøkdel av den forutgående oppgangen.

Den andre årsaken er hvordan de samme strategene og analytikerne opptrer når det gjelder aksjemarkedet. I sistnevnte marked er det tilstrekkelig med et par uker med oppgang for at man med overbevisning hevder at oppgangen vil fortsette i årevis. Gjerne med økt styrke.

Det mest vanlige kjøpsargumentet man hører (når all rasjonalitet har forlatt dagens verdsettelser) er ”momentum”. Momentum er ikke et økonomisk begrep, men hentet fra fysikken. Begrepet beskriver hvordan en masse fortsetter en tid i den opprinnelige retningen selv etter at drivkraften (i aksjemarkedet definert som ”rasjonaliteten”) er blitt borte.

I finansmarkedet er begrepet ”momentum” en økonomisk måte å beskrive ”The Even Bigger Fool Theory” med ett enkelt ord i stedet for fem. Er noe i utgangspunktet overpriset er man nemlig avhengig av en «even bigger fool» som er villig til å kjøpe det til en høyere pris for at oppgangen skal fortsette.

Nok om definisjoner – det som er oppsiktsvekkende er hvordan analytikere og strateger er raske til å bruke dette som argument når det gjelder aksjer, men overser det fullstendig når det eksempelvis gjelder finansielle aktiva man ikke selv tjener penger på å anbefale. Det er derfor nærliggende å tro at «blindheten» i forhold til gull ikke har med persepsjon å gjøre, men styres av subjektive faktorer. Konsekvensen er at det går utover både objektiviteten og kvaliteten på det som fremlegges for investorene.

Så hva kan vi si om gull her og nå? De negative faktorene er at kombinasjonen av rekordinteresse fra investorer og akselererende oppgang historisk, uavhengig av aktivaklasse, som regel har betydd at man er gått inn i en terminal fase av en oppgang. Dette ble ikke bare erfart med IT-aksjer i 2000, men i eiendom i 2006 og kredittobligasjoner i 2007. Ser man fundamentalt på gull er det heller ingen mangel på det gyldne metallet. Det er således ingen ubalanse mellom mengden av gull som utvinnes og forbruket.

På den positive siden er gull fortsatt billigere inflasjonsjustert enn den var i 1980. Tvil om den videre utviklingen på både dollar og euro, støttet opp av uttalelser fra Verdensbanken har medført ytterligere etterspørsel etter gull som tilfluktsvaluta.

En rekke land, herunder Kina har, relativt til størrelsen på sine valutareserver, lav gullbeholdning. Kina har i år femdoblet sitt kjøp av både gull og sølv sammenlignet med 2009. Økt investeringsetterspørsel etter råvarer vil også bidra positivt. Gull er billigere idag inflasjonsjustert enn den var for 30 år siden.

Av de $350 milliardene som idag regnes som rene finansielle investeringene i råvarer er ca. halvparten i gull. Beløpet på $350 milliarder regnes imidlertid som lite i forhold til investeringspotensialet. Det er i dag kun de mer sofistikerte investorene (som George Soros’ Quantum Fund, Paulson, Yale’s stiftelser & legater etc) som gjør betydelige investeringer i råvarer.

Det er alltid risikabelt å stille seg foran et tog i fart, noe mange som forsøkte å gå short IT-aksjer i 1999 smertelig fant ut. Lærdommen for de som eide IT-aksjer den gangen kan brukes i dag. Vær med så lenge det stiger, men benytt stop loss. Basert på akselerasjonen i trenden bør man også forvente seg større svingninger.

For de som har en større overbevisning og er mer modige ville jeg heller satset på nedgang i sølv enn gull. Sølvprisen har steget over 70% i år, det er ingen mangel på sølv i verden, 80% av utvinningen går til industrielle formål og sølv synes dyr i forhold til gull. Sølv hausses for tiden kraftig av et rykte om at investeringsbanken JPMorgan er short mer sølv for levering denne måneden enn de er i stand til å levere. Tiden vil vise om dette bare er et rykte eller ikke.

En mindre risikofylt måte å utnytte denne situasjonen på for de mer sofistikerte er å kjøpe salgsopsjoner på sølv og finansiere disse delvis ved å utstede salgsopsjoner på gull. Skulle oppgangen fortsette taper man lite (forskjellen i betalt og mottatt opsjonspremie) og er dermed i stand til å gjøre en tilsvarende posisjon på et høyere nivå.

Alternativet er å gjøre som skeptikerne, nemlig verken ha tjent penger på oppgangen eller tjene penger på nedgangen hvis de etter 10 år endelig skulle få rett.