Panoro Energy, en spin off av Norse Energy, har nettopp blitt «belønnet» med et nytt lån på hele 800 millioner kroner. Dette lånet er ment å erstatte et lån hvor selskapet ikke var brydd med å etterleve låneavtalen.

Dette er interessant på mange områder. Den mest i øynefallende er at dette skjer så tett etter finanskrisen og bare understreker hvor enten dårlig hukommelse eller tilgivende långiverne er. Rene Mor Theresa.

Kanskje mer interessant er det å se på hele regnestykket og hvem som til slutt sitter igjen med gevinsten.

Kjernen i det hele var at i låneavtalen til det gamle lånet så stod det skrevet at dersom Panoro skulle ønske å innløse lånet innen midten av juli 2011, så måtte de betale en kurs på 108.

Dette syntes imidlertid verken meglerne som restrukturerte samme lånet i 2009 eller selskapet var noe poeng i å etterleve. De syntes derimot i ettertid (les: nå) at en kurs på 104 holder i massevis og anbefaler lånegiverne (obligasjonseierne) å godta denne kursen.

Mennesker med ondsinnede og/eller konspiratoriske tilbøyligheter vil hevde at dette henger sammen med at meglerne er ute etter nytt oppdrag for selskapet. Nærmest som ved et mirakel stemmer dette. De samme to meglerhusene som ringte rundt å anbefalte at investorene godtok en mindreverdi på nesten 4% har faktisk fått i oppdrag å legge ut et helt nytt lån! Her vanker det med andre ord betydelig med honorarer dersom man lykkes.

I går fikk vi vite at de to meglerhusene hadde stor suksess med dette. 800 millioner kroner er hentet inn i et nytt lån. Forutsetningen er imidlertid at eierne av det gamle obligasjonslånet godtar en kurs på 104. Dette har imidlertid de to meglerhusene allerede før et slikt vedtak, forsikret markedet at de har «kontroll» på.

La oss derfor anta at dette stemmer og regne på hva resultatet av «bruddet» på låneavtalen ble for selskapet:

Forskjellen mellom kurs 104 og 108, som stipulert i låneavtalen, er for Panoro en «gevinst» på kr. 10 millioner.

Selskapets nye lån skulle legges ut til en rente mellom 12.5 og 13.5% i norske kroner. Dollarlånet skulle legges ut til en rente mellom 11% og 12%. Sistnevnte er den største transjen. Med forhistorien godtok ikke markedet noe annet enn den høyeste renten på begge transjene.

Hvis vi er snille og beregner merkostnaden i forhold til midten av dette utfallsrommet, så er merkostnaden selskapet må betale ca. kr. 20 millioner. Selskapet har dermed «snytt» de opprinnelige investorene for ca kr. 10 millioner og må på grunn av dette betale kr. 20 millioner i høyere pris. Netto koster dette dem med andre ord ca. kr. 10 millioner.

Men dette er faktisk ikke netto. I tillegg kommer meglerhonorarene. De skal nemlig ha betalt for å ha foreslått 104 i kurs i stedet for 108, samt for å ha lagt ut det nye lånet. Disse dreier seg garantert om flere 10-talls millioner kroner.

Det blir dermed to tapere og én vinner i dette. Taperne er: Panoro taper mer enn ca. 10 millioner kroner pluss omdømme, eierne av de gamle obligasjonene blir frarøvet ca. 10 millioner kroner. Vinner er: De to meglerhusene som fikk millioner for å ha foreslått det hele og som sørget for at de to partene hver tapte ca. kr. 10 millioner.

Ain’t this a great country!