Sist onsdag intervenerte den japanske sentralbanken i valutamarkedet gjennom å selge yen. Dette var Bank Of Japans (BOJ) første inngripen på 6 år.
Valutamarkedet er i likhet med finansmarkedene forøvrig preget av en «mye vil ha mer» holdning. Japanske yen har styrket seg kraftig mot euro siden august 2008 og mot dollar helt siden august 1998. Sistnevnte riktignok ikke uten uregelmessig inngripen fra BOJ.
Det som overskygger det hele er Japans økonomi og som et barometer for denne, aksjemarkedet. Toppen av den økonomiske bølgen i Japan ble nådd i begynnelsen av 1990. Det som markerte denne var den britiske ambassade i Tokyo som godtok et bud fra en lokal eiendomsspekulant og solgte sine to tennisbaner for $150 millioner. Selv ikke engelskmenn er så glade i tennis.
Siden den gang har man opplevd 20 år med økonomisk nedgang, noe som er reflektert i Nikkei 225 aksjeindeksen som idag er 76% lavere enn toppen i 1990. Det er mulig at det finnes noe hold i påstanden om at «aksjer gir bedre avkastning over tid enn noen annen spareform», men de fleste japanere har nok innsett at den lite spesifikke tidsangivelsen kan innebære at et par istider må passere før de kan håpe å få pengene sine tilbake.
Det får være som det er. Den svake økonomiske utviklingen tiltross, investorer og spekulanter har siden 2008 vært storkjøpere av yen. Motivet i 2008 var riktignok å redde skinnet siden den lave renten i yen hadde fristet svært mange til å låne i nettopp denne valutaen. Noen få rentepunkter spart i forhold til å låne i hjemlig valuta ble etterhvert ganske uvesentlig i forhold til en 20% styrkelse av yen. 2008 var heller ikke det mest opportune tidspunktet for låntagere å bli avkrevd tilleggssikkerhet på grunn av valutatap.
Generell usikkerhet i finansmarkedene har medført at låntagere av yen har valgt å dekke sine posisjoner og denne trenden har blitt oppfanget av spekulanter som har hevet seg på bølgen gjennom å kjøpe yen mot dollar, euro, pund og en rekke andre valutaer.
Dette har vært til stor fortvilelse for Japans økonomi generelt og japanske eksportører spesielt. Både anbefalingene fra valutabankene og spekulantene ble stadig modigere ettersom japanske yen fortsatte sin oppgang. Frykten og sannsynligheten for en intervensjon fra BOJ synes å bli stadig mindre etterhvert som nye nivåer ble brutt mot dollar og euro. Nivåene der valutabankene trodde BOJ ville komme inn ble flyttet i takt med kursutviklingen.
Analogien til en som faller ut av et vindu i en høyblokk er fristende. Det at man ikke opplever smerte (annet enn frykten) når man passerer 8, 6, 4 eller 2 etasje betyr hverken at faren er over eller at man snart vil unngå et solid møte med noe hardt. Finansmarkedene fatter av én eller annen grunn aldri dette.
Den oransje streken i illustrasjonen over viser utviklingen i spekulative posisjoner i yen. Jeg har trukket en vannrett strek i øvre del av illustrasjonen ettersom dette nivået tidligere har medført at yen har svekket seg. Den hvite streken viser utviklingen i japanske yen mot dollar (yen stiger i verdi når denne går opp og vice versa).
Spekulantene fortsatte å kjøpe yen til tross for at kursen hadde steget til ny 15 års toppkurs mot dollar, japanske myndigheter hadde ved flere anledninger gitt beskjed om at denne styrkelsen var et problem og i tillegg at de ikke ville la den fortsette ubemerket. Hvor klare signaler kan man få?
Signalene trengte ikke å bety at man solgte yen for alt hva det var verdt, men et greit signal på at det var på tide å ta det rolig burde i det minste ha blitt oppfattet.
Posisjoneringen viser imidlertid at dette ikke var tilfellet, BOJ kom på banen tidlig om morgenen sist onsdag med en intervensjon som Hong Kong avisen The Standard hevder var på hele $20 milliarder. Dette svekket yen mot dollar tvert med 3% og ett døgn senere hadde valutaen svekket seg ytterligere 0.7%.
Tilbake står haugevis av sutrende spekulanter og slikker sine sår. Jeg har forståelse for at mange tapte mye under the Flash Crash i mai hvor det amerikanske aksjemarkedet uten noen åpenbar grunn falt 9% på 20 minutter. De som tapte på yen i sist uke har imidlertid bare seg selv å skylde på.