Nye regler fra Finanstilsynet er trådt i kraft med den hensikt å sikre at investorer mottar nøytral rådgivning med hensyn til finansielle produkter.

Uten tvil hadde pendelen svingt for langt i retning av at anbefalinger ble gjort på basis av hva som var økonomisk mest lønnsomt for rådgiveren og ikke kunden. Anerkjente rådgivere hadde endog gitt klar beskjed om at de ikke ville anbefale eller selge produkter med mindre produktleverandøren økte tegningsgebyret.

Interessant nok har heller ikke myndighetene opptrådt produktnøytralt i det norske finansmarkedet. På 1980-tallet innførte man en skatterabatt for alle som kjøpte aksjefond, AMS eller Aksjesparing Med Skattefradrag som var det fulle navnet. Dette gjorde at norske sparere, naturlig nok, investerte i aksjer til stor glede for bankene som var de store leverandørene av disse. Aksjemeglerne nøt naturligvis også godt av denne ordningen i og med at volumet på børsen økte kraftig.

Siden kravet var at man investerte før årsskiftet for å få skatterabatten på inneværende år, medførte denne forventede etterspørsel at mange smarte investorer posisjonerte seg forut for denne kjøpingen. Man var gjennom dette nærmest sikret at det ville komme en kursoppgang i andre halvdel av desember. På denne måten bidro myndighetene også til en årlig tidsfestet aksjeoppgang.

For investeringsprodukter utover aksjer bidro denne aksjefokuserte skatterabatten til nærmest tørke i etterspørselen. Disse kunne i utgangspunktet vært like gode eller bedre enn aksjer, men myndighetene ville at man skulle kjøpe aksjer så da ble det slik.

Etter finanskrisen har vi hatt en situasjon globalt som ligner denne. I steden for skatterabatt har man benyttet renten. Den er senket til de laveste nivåene vi har opplevd på flere årtier. Det lave rentenivået kombinert med inflasjon tvinger investorer til å øke sin risiko for å kunne opprettholde verdien av sine sparepenger. Det er en tapsforretning å sitte med penger i de fleste banker.

I tillegg til dette diskriminerer myndighetene med hensyn til skatteposisjoner på ulike investeringsobjekter og gjennom å sette opp barrierer som sørger for å dirigere pengestrømmen mot de aktivaklassene det behager myndighetene. Kun de mest velstående investorene har idag full frihet med hensyn til hvor de vil plassere sine penger (man kunne mistenke at man her snakket om Russland, ikke Norge).

Det er således litt av et paradoks at myndighetene, som plutselig er blitt opptatt av nøytralitet i finansmarkedene, verken tidligere eller nå selv etterlever dette.

Når det gjelder markedets opptreden bidrar nok de nye reglene til en sunn skjerping. Full nøytralitet i forhold i til produkter og rådgivning får vi imidlertid aldri. Aksjemeglere vil anbefale aksjer, eiendomsforvaltere eiendom, hedgefondforvaltere hedgefond osv. De fleste mener at nettopp det de driver med er best. Det positive er at det idag finnes en rekke informasjonssystemer hvor man kan foreta sammenligninger. Skal man benytte disse bør man påse at man sammenligner på riktig grunnlag. Det beste kriteriet er etter undertegnedes oppfatning å sammenligne risikojustert avkastning. Den enkle regelen er å velge den aktivaklassen som gir deg høyest mulig avkastning i forhold til risikoen man påtar seg.

Nedenstående illustrasjon kan være et godt eksempel på at det ikke alltid er der hvor de fleste «rådgivere» roper: «Løp og kjøp!» som gir den beste avkastningen eller den laveste risikoen.

Chartet viser utviklingen siden nyttår i kredittobligasjoner med rating Investment Grade (IG) og High Yield (HY), samt Oslo Børs aksjeindeks. Ikke bare har de to førstnevnte hatt betydelig lavere svingninger (risiko), de har også levert positiv avkastning i perioden. Den mest anbefalte aktivaklassen, aksjer, har derimot hatt et betydelig verdifall.