Et halvt døgn med kraftig stigende aksjekurser bak oss og en forventet positiv åpning på de europeiske børsene, gir oss en anledning til å tenke gjennom situasjonen i Europa med litt lavere skuldre enn når konkursryktene hagler og kursene stuper.
Spørsmålstillingen er om problemene i Europa er en trussel man bør ta hensyn til eller er det riktig som de fleste innenfor finansmarkedet har gjort, nemlig å forsøke å ignorere disse?
Sistnevnte strategi kan ikke sies å ha hatt suksess til nå. Ufattelige mange milliarder med spare- og pensjonsmidler har gått tapt som følge av at man ikke har hensyntatt problemene i Europa og de mulige konsekvensene disse kan ha på den globale økonomien.
Riktignok skal vi ikke overdrive veksten i dette området selv uten problemene i PIGS-landene. Det er verken i Europa eller USA motoren i verdensøkonomien ligger eller har ligget i mange år nå. Selv Europa med tenning på alle plugger blir anemisk når man sammenligner med de fremvoksende markedene i Asia generelt og Kina spesielt.
Det er nemlig ikke veksten i Europa som er viktig men etterspørselen fra regionen. Svakere europeisk økonomi vil redusere den europeiske etterspørselen etter varer og tjenester og dermed gå utover et langt større område.
Kina er idag verdens største eksportør av varer. Hele 25% av Kinas bruttonasjonalprodukt kommer fra eksport.
EU importerte i 2009 varer for $215 milliarder fra Kina. Eksporten til Kina var på $82 milliarder og EU rykket med disse tallene opp på toppen av listen som Kinas viktigste handelspartner.
EU importerte i 2009 varer for $160 milliarder fra USA, men samtidig eksporterte de varer for $204 milliarder til samme. Nettoeffekten blir derfor mindre her.
Dette betyr at den økonomiske utviklingen i Europa ikke er uvesentlig for veksten i både USA og Kina og således har den en stor betydning for utviklingen i verdensøkonomien. Sagt på en annen måte; fortsetter det å gå dårlig i Europa vil vi alle komme til å merke det. Spesielt i en tid hvor de fleste land fortsatt strever med å hente seg opp fra finanskrisen.
Det er således nærmest uforståelig at mange har valgt å overse problemene i Europa.
En gallup gjort av nyhetsbyrået Bloomberg viste at gjennomsnittsforventningen til utviklingen i den amerikanske aksjeindeksen S&P-500, innhentet hos 2000 analytikere, var en oppgang på 27% frem til mai 2011. Denne gallupen ble gjort i midten av mai og man kan trygt si at optimismen deres umiddelbart ble møtt av betydelig motvind.
Kjente strateger hevdes også å ha samme oppfatning. Ifølge et nyhetsbrev jeg leste i går morges var 12 av 12 spurte strateger positive til utsiktene for aksjemarkedet. Det nyhetsbrevet ikke nevnte var at samtlige av disse hadde hatt det samme syn ved inngangen til 2010.
Dette minner meg forøvrig om børsfallet i 2000-2001 hvor analytikere og strateger kontinuerlig ropte løp og kjøp helt inntil flyene traff World Trade Center. Dette på tross av at aksjemarkedene verden over da hadde vært i nedgang i over 1 år.
Så godt som samtlige av disse benyttet WTC-anledningen/unnskyldningen til å endre sine anbefalinger til «selg». 3 måneder senere var markedene 20% høyere. Ved årsskiftet 2001/2002 var de igjen tilbake med kjøpsanbefalinger. En nedgang på 8% fulgte umiddelbart før kursene tok seg opp til utgangspunktet. Stemningen i markedet ble raskt en av: «Hva var det jeg sa!» og kjøpsanbefalingene forsterket. Det skulle til slutt vise seg at optimistene fikk rett, men først etter et ytterligere kursfall på 31%.
Dagens optimisme er utelukkende basert på analyser av selskaper og tar ikke hensyn til makrobildet. Man både ville ha trodd og kunne forvente at man med basis i erfaringer, spesielt de tre siste årene, hadde lært seg at det kan være meget kostbart å overse makrobildet. Mulig kan dette også være forklaringen til at 93% av amerikanske fondsforvaltere i år har vist en svakere utvikling enn indeksen de måler seg mot.
Den tidligere stjerneforvalteren av universitet Yale’s Endowment Fund, David Swensen – som selv alltid har regnet seg som en hardnakket bottoms up analytiker, foreleser i disse dager nettopp om faren av å overse makrobildet.
Kombinasjonen av globalisering og elektroniske handelssystemer over internett gjør at markedene reagerer mer spontant og unisont på nyheter. En meget lokal hendelse i et lite land på den ene siden av kloden kan få stor betydning for en hel verdensdel på den andre, eller for den saks skyld på hele kloden.
Når det gjelder tilstanden i Europa kan vi notere at aksjemarkedet representert ved MSCI Europe mildt sagt har hatt en svak opphenting siden bunnen av finanskrisen. Dessverre var ikke 5 år med oppgang etter at Dot.com-krakket nok til å nå opp til utgangspunktet fra 2000. Dette er naturlig nok til stor fortvilelse for europeiske pensjonskasser som har blitt foret opp på parolen om at aksjer var det som ville gi høyest avkastning.
Målt over de siste 10 årene har en gjennomsnitts europeisk aksjeportefølje falt med 38%. Underdekningen i forhold til fremtidige pensjonsforpliktelser begynner derfor å bli et betydelig problem.
EU vedtok for kort tid siden en finansiell redningspakke på €750 milliarder for å rette opp den økonomiske slagsiden PIGS-landene befant seg i.
Denne til tross; etter en kortvarig gledesreaksjon over krisepakken har euroen satt ny bunnkurs og utviklingen i aksjemarkedet virker heller ikke særlig overbevisende. Studerer man målgruppen for krisepakken, PIGS-landene, vil man se at lånekostnadene til disse landene nå faktisk er høyere enn før krisepakken ble vedtatt.
Nedenstående chart viser utviklingen på årlig merkostnad i prosent som PIGS-landene i gjennomsnitt må betale for å låne penger i forhold til Tyskland. Den skarpe «V»en helt til høre på grafen viser hvor kortsiktig glede man fikk av redningspakken.
Basert på Europas betydning for utviklingen i verdensøkonomien, samt analytikere- og strategers manglende hensyntagen av makrofaktorer, kan det være greit å se om denne stressindeksen endrer retning før man blindt omfavner det ovennevnte kursmål.