Mange medier er for tiden opptatt av å avdekke likheter mellom finanskrisen og den pågående gjeldskrisen i Europa. Det finnes opplagt klare likheter i at begge ble skapt av høy gjeld, mangel på overvåkning og ignorering av risiko.
Det er også materielle ulikheter. Under finanskrisen var det i en lang og meget kritisk fase umulig å få regjeringer og finanspolitikere til å ta situasjonen på alvor. Først når Lehman-konkursen var et faktum og bank- og betalingssystemer var iferd med å klappe sammen ble avgjørelser av betydning fattet. Prisen ved å være sent ut ble svimlende høy. I tillegg rakk man ikke å stille krav og betingelser for å redde de som var ansvarlige for krisen. Følgende av dette var at de fleste av disse ble styrtrike. Et paradoks som det først i disse dager har blitt reagert på gjennom granskninger og trusler om sanksjoner.
En betydelig ulikhet ved dagens situasjon er at de regjeringer og finanspolitikere som man måtte tvinge til forhandlingsbordet i 2008 fortsatt sitter der. De økonomiske virkningene av de enorme stimulitiltakene fra finanskrisen har nemlig ikke virket tilstrekkelig til at man har turt å trekke pengene tilbake. Dermed er beslutningveien kortere. Hovedutfordringen har vært å få Tyskland og Frankrike til å svelge politisk prestisje og nederlag etter at de i måneder hevdet at spekulanter og ikke grekerne var skyld i landets økonomiske situasjon.
Også noen norske politikere hev seg på dette toget. Det ble høyt og tydelig proklamert at spekulanters salg av greske statsobligasjoner bidro til forverring av situasjonen i landet. Etter at det ble kjent at norske Statens Pensjonsfond Utland hadde dumpet statsobligasjoner for 80 milliarder kroner i de kriseutsatte landene har det imidlertid blitt merkelig stille.
Den kortere politiske beslutningsveien nevnt over kuliminerte sist helg ved at en betydelig krisepakke ble vedtatt. EU, IMF & USA bidro til denne.
Effekten av- og usikkerhetene rundt denne krisepakken har imidlertid gjort analytikere splittet i sin oppfatning av fremtiden. I de minste utenfor Norge. Her på berget synes det å være en bred konsensus at alle verdens problemer nå er over og at himmelen igjen er skyfri. Nøyaktig det samme som de mente ved årets inngang. Kursmålene for 2010 er fortsatt de samme eller høyere enn de som ble proklamert ved årsskiftet. Dette til tross for at Oslo Børs har hatt null-avkastning i fire og en halv måned. De som ikke trodde på dem den gangen men måtte gjøre det nå, har ikke bare unngått neglbitingen ved at Oslo Børs var en periode ned 8.5% i januar, de kunne også observere det siste kursfallet på 11.3% fra sidelinjen.
Verdien av uforstyrret søvn kan ikke overdrives. Har man i tillegg gjennom en åpenbaring fått fornyet tillit til de nevnte analytikernes evne til å spå fremtiden vil man, dersom de denne gangen har rett, få en eventyrlig annualisert avkastning både absolutt og i forhold til de mer uheldige som trodde på dem ved årsskiftet.
Ser vi litt mer holistisk på situasjonen kan vi notere oss at ikke bare aksjer, men noen av de andre indikatorene vi ser på for å måle økonomisk aktivitet har tendert nedover den siste måneden. Verdens mest anvendelige industrielle metall, kobber, har falt 12% fra toppen. Kredittspreader har trukket ut og gjort bedriftenes lånekostnader høyere, råvarepriser generelt er lavere og i motoren i verdensøkonomien, Kina, har aksjekursene falt 19% hittil i år. Greie ting å følge med på mens man venter på rekordavkastningen.
