Det ville være vanskelig å innklage kredittratingbyråene for varierende kvalitet. Jeg kan faktisk ikke komme på noen institusjon som leverer en mer stabil kvalitet. Hadde de vært ansvarlige for å rate seg selv er jeg sikker på at denne ville ligget stabilt på E-. «E» står for elendig.
Det som er mest oppsiktsvekkende er at de fortsatt har troverdighet. Forut for finanskrisen godtok ratingbyråene investeringsbankenes påstand om at hvis de pakket tett nok med søppel i én eske så ville søppelet forandre seg til gullbarrer.
I praksis er dette nøyaktig hva som skjedde med råtne fordringer i form av boliglån. Ved å pakke nok av disse sammen hevdet bankene at man ville få en veldiversifisert portefølje som hadde så liten risiko at man nesten kunne sammenligne dem med statsobligasjoner. Husk at dette var forut for Hellas, Portugal og Spania.
Nevnte portefølje var nok diversifisert i forhold til økonomiske problemer hos den enkelte boligeier, men enkel logikk tilsa at man ville være kraftig utsatt dersom eiendomsmarkedet falt, renten steg, arbeidsledigheten steg etc etc. Kort sagt for alt negativt som kunne ramme økonomien.
Dette gikk imidlertid de lønnsomme ratingbyråene hus forbi (en utilsiktet analogisk morsomhet). Tvert i mot gledet ratingbyråene seg over en ny inntektsmulighet og ga disse boliglånspakkene høykvalitetsstempelet. Denne «garantien» ble deretter presentert for investors som villig vekk investerte i disse pakkene. De lovet jo en avkastning som var litt høyere enn statsobligasjoner.
Resten er historie. Det samme er Lehman Brothers som kort tid før konkursen hadde en høyere rating enn vår hjemlige DnBNOR. Hvorfor ratingbyråene nå ikke sitter skolerett i en senatshøring er for meg uforklarlig.
At ratingbyråene er i stand til å opprettholde kvaliteten, eller mangel på denne, opplever vi nå daglig. Nå med nedgraderinger av europeiske lands nasjonalgjeld. Det eneste som er oppsiktsvekkende med dette er at markedet reagerer på slike nyheter overhode. Spanias nedgradering i går er et godt eksempel. Konklusjonen har nemlig ligget i CDS-prisene (prisen på forsikring av gjeld mot konkurs) i lang tid. Markedets oppfatning av konkurssannsynligheten kan leses direkte ut av prisene på CDS’er!
En slik mulighet er til stor fortvilelse for alle illusjonister (les: politikere) og en rekke av disse har følgelig gått i bresjen for å forby slike instrumenter. Dette er den moderne versjonen av å skyte budbringeren.
I likhet med forut for finanskrisen, viste CDS-utviklingen også denne gangen at noe var på ferde. Problemet var at markedsaktører, politikere og andre valgte dag ut og dag inn å overse disse signalene. Når katastrofen var et faktum la man skylden for uværet på meteorologen.
Politikere er politikere og markedet er markedet. Sånn vil det alltid være. Ratingbyråene kan vi imidlertid med fordel hive i søpla. Ingen har nytte av å bli fortalt at det regner når man står med vann til halsen.