Etter 4 måneder med bortforklaringer og forsøk på å gi andre skylden, måtte den greske statsministeren George Papandreou fredag endelig krype til korset. Det vil si han krøp ikke helt frem til korset, men lot finansminister Giorgios Papakonstantinou bli igjen og rydde opp i rotet. Selv syntes han tydeligvis at han fortjente noen dager i solen fremfor rampelyset og satte derfor kursen til den greske øya Kastelorizo.
Markedet sendte torsdag renten på greske statsobligasjoner med 2 års løpetid over 10.5% og signaliserte med dette klart at tiden for politisk tull fra EU generelt og Hellas spesielt var over. På under én måned har nemlig greske statsobligasjoner falt så kraftig at den effektive renten er blitt mer enn doblet. Etter all «støyen» rundt Hellas er det godt å registrere at det er tyngdeloven og de økonomiske realiteter som fortsatt gjelder.
En stund fryktet jeg at Papandreou, som i tillegg til å være statsminister også fyller stillingen som utenriskminister, også skulle overta finansministerposten. I så fall ville øvrige ministerposter sannsynligvis ha fulgt i rask rekkefølge før Papandreou enten skiftet navn til St. George eller tok tittelen «Supreme Emperor». Angela Merkel og Christine Lagarde ville i så fall sannsynligvis ha blitt tilbudt hver sin øy som takk for hjelpen.
Krisepakken på totalt €45 milliarder, hvor EU bidrar med €30 milliarder og IMF €15 milliarder, betyr at Hellas blir satt under «administrasjon». Landet må nå innfinne seg med betydelige økonomiske reformer og overvåkning for å kunne motta denne hjelpen.
Alt har imidlertid konsekvenser. Denne krisehjelpen bidrar til å svekke sentralbankbalanser ytterligere. Dette kommer på toppen av svekkelsen de ble utsatt for under finanskrisen, hvor de ble tvunget til å ta imot råtne fordringer fra bankene og samtidig erstatte disse med friske, nye penger.
Effektene av begge disse «nødhjelpsprogrammene» kan sees i utviklingen av SovX-indeksen. Denne måler hvor mye det koster å forsikre europeisk statsgjeld mot konkurs. Så langt har markedet kun i liten grad tatt seg betalt gjennom høyere generelt renter for denne økte konkurssannsynligheten.
Ikke uventet er det ingen politker som har takket finansmarkedet for at de ble gjort oppmerksom på situasjonen i Hellas før en total katastrofe var et faktum. Markedet på sin side venter ikke på noen slik oppmerksomhet og har i steden viet andre land som ikke tar innover seg økonomiske realiteter sin oppmerksomhet. Spania er et av disse. Konkursforsikring på spansk nasjonalgjeld er idag høyere enn den var på det verste under finanskrisen.