Den tidligere Salomon Brother megleren, nå forfatter, Michael Lewis skrev på 1980-tallet bestselgeren «Liar´s Poker». Boken beskrev obligasjonsavdelingen i et av Wall Street´s største meglerhus og de ledende personene på meglergulvet. Flere av disse personene var allerede kjente stjerner på Wall Street, andre skulle senere bli det.
Mens Lewis blant annet hadde ment å avsløre hvordan kundene ble sett på som lett «bytte» for meglerhuset, ble boken i steden brukt som en manual for vordende meglere.
Lewis fortsatte sin forfatterkarriere med å skrive en rekke bøker, blant annet om opprinnelsen til Silicon Valley og en bok som beskrev National Baseball League. I år har han imidlertid returnert til finans gjennom boken «The Big Short». Denne tar for seg hvordan banker og meglerhus var arkitektene bak finanskrisen samt hvordan de skrudde sine kunder og skattebetalerene da krisen var et faktum. Dette bidro til at banker og meglerhus stod seirende tilbake da støvet endelig hadde lagt seg.
Politikere over hele verden er enten fortsatt i fornektelse over dette, eller overanstrenger seg for å dekke over en realitet som kan true deres politiske karriere. Begge deler er til stor glede og fordel for de ansvarlige.
The Big Short er ikke den eneste boken som omtaler noen av de få som forstod hva som var i ferd med å skje med økonomien før finanskrisen inntraff, samt hadde mot og intellekt til å gå imot strømmen. Gregory Zuckerman´s «The Greatest Trade Ever» kom ut før «The Big Short» og gjør tilsvarende. Noen av personene som omtales er endog de samme. Boken til Lewis utmerker seg først og fremst gjennom å ta historien opp i bredde og detalj.
Boken forteller også om hvordan de ansvarlige for krisen idag ikke bare lever i beste velgående, men er blitt styrtrike, mye takket være redningsaksjonene som skattebetalerne bidro med.
The Big Short avslører også hvordan en trader i investeringsbanken Morgan Stanley, Howie Hubler, satte ny «verdensrekord» i tap begått av en enkeltperson med svimlende $9 milliarder. Nick Leeson som tapte $1,4 milliarder og senket Barings Bank, Yasuo Hamanake som «blåste» $1.9 milliarder hos Sumitomo og Jerome Kerviel som tapte €4,9 milliarder hos Societe General var bare smågutter i forhold. Philippe Heckers tap i DnC Oslo sent på åttitallet, er ikke nok til en gang å komme med på listen.
Til forskjell fra de andre som samtlige ble sparket, tiltalt, dømt og fengslet (Kerviels sak pågår riktignok fremdeles) slapp imidlertid «vinneren» Howie Hubler alt dette ubehaget. Han fikk i steden anledning til å si opp selv og ikke bare det, han fikk med seg en bonus på noen titalls millioner dollar. Alt dette i håp om at saken ikke ville komme i media og ikke minst at ledelsen ville beholde jobbene.
Paradoksalt nok stod John Mack, den daværende toppsjefen i Morgan Stanley, nylig frem på et tv-overført debattprogram og ba myndighetene regulere bankene ellers ville de garantert skape nye finanskriser.
Samtlige av de omtalte bankene og meglerhusene i boken til Lewis har avslått tilbud om å delta i debattprogrammer med Lewis. De har imidlertid sørget for å ha sine advokater tilstede blant publikum i håp om at Lewis skulle si noe han ikke hadde belegg for. Ingen søksmål har interessant nok blitt reist.
Det pågår idag kraftig lobby-virksomhet på Capitol Hill mot The Volcker Rule som er ment å redusere bankenes mulighet til å ta risiko. Bankene selv ser ingen behov for slik regulering og mener at de fortsatt bør få lov til å ta den risiko de vil uten å måtte stille noen form for sikkerhet. Under finanskrisen viste det seg at de hadde så lite som $3 i kapital bak hver $100 som de gamblet med.
Det er nok vel ambisiøst å forvente at tyske og franske eller endog norske myndigheter og politikere vil ta seg tid til å lese boken til Lewis. En kortfattet artikkel i The Observer som ble publisert rett før påske omhandler det samme. Denne kan leses her men jeg er dessverre redd selv dette er for mye forlangt av myndighetspersonene som forvalter vår finanspolitikk.