Det ville være vanskelig å innklage kredittratingbyråene for varierende kvalitet. Jeg kan faktisk ikke komme på noen institusjon som leverer en mer stabil kvalitet. Hadde de vært ansvarlige for å rate seg selv er jeg sikker på at denne ville ligget stabilt på E-. «E» står for elendig.

Det som er mest oppsiktsvekkende er at de fortsatt har troverdighet. Forut for finanskrisen godtok ratingbyråene investeringsbankenes påstand om at hvis de pakket tett nok med søppel i én eske så ville søppelet forandre seg til gullbarrer.

I praksis er dette nøyaktig hva som skjedde med råtne fordringer i form av boliglån. Ved å pakke nok av disse sammen hevdet bankene at man ville få en veldiversifisert portefølje som hadde så liten risiko at man nesten kunne sammenligne dem med statsobligasjoner. Husk at dette var forut for Hellas, Portugal og Spania.

Nevnte portefølje var nok diversifisert i forhold til økonomiske problemer hos den enkelte boligeier, men enkel logikk tilsa at man ville være kraftig utsatt dersom eiendomsmarkedet falt, renten steg, arbeidsledigheten steg etc etc. Kort sagt for alt negativt som kunne ramme økonomien.

Dette gikk imidlertid de lønnsomme ratingbyråene hus forbi (en utilsiktet analogisk morsomhet). Tvert i mot gledet ratingbyråene seg over en ny inntektsmulighet og ga disse boliglånspakkene høykvalitetsstempelet. Denne «garantien» ble deretter presentert for investors som villig vekk investerte i disse pakkene. De lovet jo en avkastning som var litt høyere enn statsobligasjoner.

Resten er historie. Det samme er Lehman Brothers som kort tid før konkursen hadde en høyere rating enn vår hjemlige DnBNOR. Hvorfor ratingbyråene nå ikke sitter skolerett i en senatshøring er for meg uforklarlig.

At ratingbyråene er i stand til å opprettholde kvaliteten, eller mangel på denne, opplever vi nå daglig. Nå med nedgraderinger av europeiske lands nasjonalgjeld. Det eneste som er oppsiktsvekkende med dette er at markedet reagerer på slike nyheter overhode. Spanias nedgradering i går er et godt eksempel. Konklusjonen har nemlig ligget i CDS-prisene (prisen på forsikring av gjeld mot konkurs) i lang tid. Markedets oppfatning av konkurssannsynligheten kan leses direkte ut av prisene på CDS’er!

En slik mulighet er til stor fortvilelse for alle illusjonister (les: politikere) og en rekke av disse har følgelig gått i bresjen for å forby slike instrumenter. Dette er den moderne versjonen av å skyte budbringeren.

I likhet med forut for finanskrisen, viste CDS-utviklingen også denne gangen at noe var på ferde. Problemet var at markedsaktører, politikere og andre valgte dag ut og dag inn å overse disse signalene. Når katastrofen var et faktum la man skylden for uværet på meteorologen.

Politikere er politikere og markedet er markedet. Sånn vil det alltid være. Ratingbyråene kan vi imidlertid med fordel hive i søpla. Ingen har nytte av å bli fortalt at det regner når man står med vann til halsen.

Det eneste normalt negative med den etiske debatten er at den er syklisk. Hvorvidt dette følger de økonomiske- eller de populistiske syklene er jeg usikker på. Det jeg imidlertid registrerer er at pendelen gjør store utslag til hver side og at vi nå er inne i en tid hvor populisme og politikk er en sterk drivkraft.

En slik drivkraft forringer ikke nødvendigvis temaene som tas opp, men det betyr gjerne at den fokuseres på det som oppfattes som stemmegivende temaer og begrenser seg til disse. Konsekvensen av dette blir en frustrerende mangel på helhetlig tenking, noe som igjen kan medføre utilsiktede økonomiske og andre skjevheter.

Temaet som har vært oppe den senere tiden relaterer seg, som også tidligere omtalt, til Hellas. Her er enkelte forferdet over at noen har tjent penger på grekernes økonomiske ulykke. Kritikerne har samtidig vært blinde for at det er greske myndigheter (og ikke en naturkatastrofe) som har satt landet i den nåværende situasjonen. I tillegg er de tatt for å ha løyet om situasjonen. Manglende etikk hos de ansvarlige har imidlertid ikke vært et tema man har ønsket å ta opp.

Hvis vi lar sistnevnte debatt ligge og konsentrerer oss om den første, er denne heller ikke spesielt avgrenset. Spørsmålet om noen skal kunne tjene på andres ulykke må man kunne få lov til å reise, men i så fall bør den tas generelt og ikke isoleres til populistiske enkelttilfeller.

Her er noen andre dilemmaer man i så fall bør vurdere:

Råvarer: Sist vi hadde en internasjonal oppgang i prisene på jordbruksvarer ble det stilt spørsmål om det var etisk av spekulanter å kjøpe disse råvarene og derved bidra til å presse prisene høyere. Man hevdet at dette førte til at mennesker sultet ihjel.

En analyse av markedet viste imidlertid at kombinasjonen av lave priser og incentivordninger gitt av myndigheter hadde medført at man heller benyttet marken til mer innbringende aktiviteter. Dermed fantes det mindre tilbud da etterspørselen steg. Ingen har eksempelvis i denne anledning turt å kritisere omdannelsen av god jord til golfbaner.

For kornbøndene som hadde forblitt lojale mot sine produkter hjalp heller ikke prisoppgangen på lønnsomheten. Den økte marginen gikk nemlig til gjødselsprodusentene som skyndet seg å heve sine priser for å utnytte oppgangen i etterspørsel. Er dette etisk og burde Norge tjene godt på dette gjennom statens eierskap i gjødselprodusenten Yara? De som uttalte seg om spekulanter og sult valgte naturlig nok å overse sistnevnte.

Livsforsikring: Hvis det er uetisk å tjene penger på andres nød burde det ikke i så fall være uetisk å tjene penger på andres død? Én ting er knakende klart og det er at utbetalingen av en livsforsikring ikke går til den avdøde.

Inkasso: Hvis det er uetisk å tjene penger på økonomisk nedgang i et land er det da ikke verre at noen tjener penger på det samme når det gjelder enkeltpersoner?

Banker: Er det etisk riktig av bankene som ble reddet av skattebetalerne å snu seg rundt og redusere lånetilgangen samt øke marginene mot de som reddet dem? Bankene hadde ikke en gang vett nok til å la være å skryte av sine resultater og sin ufeilbarlighet i etterkant av dette.

Våpenprodusenter: Burde vi som nasjon tjene penger på bedrifter som produserer utstyr utelukkende beregnet på å ta liv?

Skadeforsikring: Skal et skadeforsikringsselskap ha anledning til reassurering og i så fall for et større beløp enn de har risiko på? Dette kan nemlig være aktuelt når sannsynlighetsmodellene deres sier at forsikring er for lavt priset i forhold til sannsynligheten for skade. Hvis de har rett tjener de faktisk penger på en økning i antallet skader.

Purregebyr: Er det etisk at staten skal kunne ta kr. 200 i purregebyr mens det private er begrenset til kr. 60?

Ellers kan man ikke la være å registrere antallet ulike søksmål som kommer på banen etter finanskrisen. I 2007 var det kø av investorer, herunder banker, pensjonskasser og enda til Warren Buffett som ville utstede CDS (kredittforsikring) for å øke avkastningen sin med noen få rentepunkter i året. Når krisen var et faktum og man stod i fare for å måtte levere i forhold til forpliktelsen man hadde påtatt seg, forsøkte disse med alle midler å vri seg unna ansvaret. Var dette etisk riktig?

Dessverre er det uunngåelig at priser på det meste i et fritt marked beveger seg i takt med tilbud og etterspørsel og at det som regel finnes noen som taper når andre vinner.

Det er derfor merkelig at politikerne ikke har landet på å innføre fastkursregime på alt. Man kunne annonsere det en helg og si at kursene fra fredag gjelder. Dermed tar man bort det økonomiske incentivet for å tøye store deler av etikken, selvsagt sammen med motivet for nyskapning, forskning etc. Man ville i tillegg spare milliarder i året på honoraret til mellommenn.

Med et lite håp ville vi ha redusert vår livsstil tilstrekkelig når skatteinntektene fra oljen tar slutt til at vi kunne holde det gående. Mindre forurensning ville samtidig kunne gi bedre vekstvilkår og positive helseeffekter, så det behøver ikke å bli så galt. Vi må bare se helhetlig på situasjonen. Merkelig at ingen politiker har foreslått dette. Kan det ha noe med skatteinntekter å gjøre?

Den tidligere Salomon Brother megleren, nå forfatter, Michael Lewis skrev på 1980-tallet bestselgeren «Liar´s Poker». Boken beskrev obligasjonsavdelingen i et av Wall Street´s største meglerhus og de ledende personene på meglergulvet. Flere av disse personene var allerede kjente stjerner på Wall Street, andre skulle senere bli det.

Mens Lewis blant annet hadde ment å avsløre hvordan kundene ble sett på som lett «bytte» for meglerhuset, ble boken i steden brukt som en manual for vordende meglere.

Lewis fortsatte sin forfatterkarriere med å skrive en rekke bøker, blant annet om opprinnelsen til Silicon Valley og en bok som beskrev National Baseball League. I år har han imidlertid returnert til finans gjennom boken «The Big Short». Denne tar for seg hvordan banker og meglerhus var arkitektene bak finanskrisen samt hvordan de skrudde sine kunder og skattebetalerene da krisen var et faktum. Dette bidro til at banker og meglerhus stod seirende tilbake da støvet endelig hadde lagt seg.

Politikere over hele verden er enten fortsatt i fornektelse over dette, eller overanstrenger seg for å dekke over en realitet som kan true deres politiske karriere. Begge deler er til stor glede og fordel for de ansvarlige.

The Big Short er ikke den eneste boken som omtaler noen av de få som forstod hva som var i ferd med å skje med økonomien før finanskrisen inntraff, samt hadde mot og intellekt til å gå imot strømmen. Gregory Zuckerman´s «The Greatest Trade Ever» kom ut før «The Big Short» og gjør tilsvarende. Noen av personene som omtales er endog de samme. Boken til Lewis utmerker seg først og fremst gjennom å ta historien opp i bredde og detalj.

Boken forteller også om hvordan de ansvarlige for krisen idag ikke bare lever i beste velgående, men er blitt styrtrike, mye takket være redningsaksjonene som skattebetalerne bidro med.

The Big Short avslører også hvordan en trader i investeringsbanken Morgan Stanley, Howie Hubler, satte ny «verdensrekord» i tap begått av en enkeltperson med svimlende $9 milliarder. Nick Leeson som tapte $1,4 milliarder og senket Barings Bank, Yasuo Hamanake som «blåste» $1.9 milliarder hos Sumitomo og Jerome Kerviel som tapte €4,9 milliarder hos Societe General var bare smågutter i forhold. Philippe Heckers tap i DnC Oslo sent på åttitallet, er ikke nok til en gang å komme med på listen.

Til forskjell fra de andre som samtlige ble sparket, tiltalt, dømt og fengslet (Kerviels sak pågår riktignok fremdeles) slapp imidlertid «vinneren» Howie Hubler alt dette ubehaget. Han fikk i steden anledning til å si opp selv og ikke bare det, han fikk med seg en bonus på noen titalls millioner dollar. Alt dette i håp om at saken ikke ville komme i media og ikke minst at ledelsen ville beholde jobbene.

Paradoksalt nok stod John Mack, den daværende toppsjefen i Morgan Stanley, nylig frem på et tv-overført debattprogram og ba myndighetene regulere bankene ellers ville de garantert skape nye finanskriser.

Samtlige av de omtalte bankene og meglerhusene i boken til Lewis har avslått tilbud om å delta i debattprogrammer med Lewis. De har imidlertid sørget for å ha sine advokater tilstede blant publikum i håp om at Lewis skulle si noe han ikke hadde belegg for. Ingen søksmål har interessant nok blitt reist.

Det pågår idag kraftig lobby-virksomhet på Capitol Hill mot The Volcker Rule som er ment å redusere bankenes mulighet til å ta risiko. Bankene selv ser ingen behov for slik regulering og mener at de fortsatt bør få lov til å ta den risiko de vil uten å måtte stille noen form for sikkerhet. Under finanskrisen viste det seg at de hadde så lite som $3 i kapital bak hver $100 som de gamblet med.

Det er nok vel ambisiøst å forvente at tyske og franske eller endog norske myndigheter og politikere vil ta seg tid til å lese boken til Lewis. En kortfattet artikkel i The Observer som ble publisert rett før påske omhandler det samme. Denne kan leses her men jeg er dessverre redd selv dette er for mye forlangt av myndighetspersonene som forvalter vår finanspolitikk.