NRK omtalte fredag den norske bankkrisepakken. Poenget i oppslaget var undertegnedes påstand om at denne var svært gunstig for bankene på bekostning av skattebetalerne http://url.ie/4xn4. Dette står jeg ved, men det bør allikevel kvalifiseres slik jeg gjorde i det opprinnelige intervjuet for et par uker siden.

Et viktig poeng som ikke kom frem og en sannsynlig årsak til at krisepakken ble så gunstig for bankene, er at regjeringen hadde hodet dypt begravet i sanden altfor lenge. Når de endelig kom på banen var situasjonen blitt så kritisk hva angikk bankenes likviditet (ingen ville låne dem penger) at det ikke var tid til å tenke på andre konsekvenser enn å redde det norske bankvesenet.

Det er her viktig å påpeke at norske myndigheter på ingen måte var alene om å være på etterskudd i finanskrisen. Betydelig økonomisk skade kunne ha vært unngått globalt dersom amerikanske politikere hadde forstått alvoret i krisen fremfor å benytte situasjonen til å skaffe seg sine «15 minutes of fame». Dette behovet ble kraftig forsterket ved at man var i et valgår.

Kritikken som kan rettes til norske myndigheter er at man ikke fulgte med på den globale situasjonen og la planer for en eventuell norsk håndtering av situasjonen. Man kan i denne anledning ha sympati med at det gikk en smule varmt med tekstmeldinger fra DnBNOR sjef Rune Bjerke til statsministeren. Hvis byråkratiet ikke evner å oppfatte situasjonen, må man som konsernsjef i Norges største bank ty til de midler man kan.

Da regjeringen i all hast og stottrende legger frem en krisepakke under en pressekonferanse på en søndag, henger de allerede på tauene. Følgene av dette er at både utenlandske og norske myndigheter ga bort gavepakker og ikke krisepakker.

Dette er en kjennsgjerning alle idag kan se av bankenes resultater og dertilhørende bonuser. I steden for å ta denne tabben innover seg, innrømme den og heller sørge for at man stiller andre krav ved neste korsvei, forsøker man nå å komme konsekvensen av deres handlinger, bonusene, til livs. Dette er tull.

Hadde regjeringen i steden hatt som krav at skattebetalerne ville få en andel av et eventuelt  overskudd, så ville andelen av overskuddet bankene fikk blitt mindre og det samme ville bonusgrunnlaget. Dette ville gitt en vinn-vinn situasjon ettersom bankene ville ha hatt nøyaktig det samme utgangspunktet som da krisepakkene ble gitt. En gevinstdeling ville, som navnet tilsier, kun ha inntruffet dersom bankene klarte å reise seg og oppnå overskudd. Dette ville gitt skattebetalerne symmetri i forhold til risikoen de tok.

Dersom krisepakkene ikke hadde hjulpet bankene til å oppnå overskudd, ville risikoen for både bankene og skattebetalerne vært nøyaktig den samme som den regjeringen la frem.  

Kritikken av bankenes overskudd og bonusutbetalinger er derfor en ren ansvarsfraskrivelse. En innstramning kan også medføre uheldige konsekvenser som at flinke folk slutter i bankene og i steden går til private institusjoner. I England har man allerede sett begynnelsen av både dette og utflytting, noe som har fått borgermesteren i London til å frykte at byen vil få vesentlig lavere skatteinntekter. I helgen meldte Englands største hedgefond, det $27 milliarder store fondet Brevan Howard, at de ville åpne kontor i Geneve og flytte store deler av virksomheten sin dit.

Det finnes både lærdom og kritikk man kan ta innover seg av finanskrisen. Det er også helt naturlig at skattebetalere opplever en negativ verdi av pengene de stilte opp med for bankene gjennom at myndighetene har latt dem øke sine marginer under parolen: «Det er viktig at bankene tjener penger og blir solide». Tenk om andre næringer ble begunstiget med slik luksus!

Det er ikke nok at bankene må reddes med skattebetalernes penger, men regjeringen sørger samtidig for å beskytte dem mot reell konkurranse ved at de nærmest oppfordres til å ta større marginer. Det er skattebetalerne som nettopp reddet dem som skal betale for dette også. Snakk om å skyte seg selv i foten!

Det er derfor forståelig at skattebetalerne ikke blir i bedre humør av å lese at det hele har resultert i at bankene har store overskudd med tilhørende bonusutbetalinger. Dette må imidlertid politikerne ta ansvar for og ikke bankene. Det er førstnevnte som har gjort dette mulig. Enhver næring som fikk en slik gavepakke ville ha gjort det samme.

Men gjort er gjort og spist er spist. Fremtiden vil imidlertid se vesentlig lysere ut dersom politikerne tok denne erfaringen til seg og i stedenfor å forsøke å skjule egen udugelighet, var mer opptatt av å ikke begå samme tabben om igjen.

credit, n. An asset universally reviled by financiers during a crisis and claimed by politicians after it

Etter utbombingen i 1998 har Oslo Børs gjort det markert bedre enn MSCI-World Stock Index. Opptelling etter de neste 11 årene viser at sistnevnte faktisk har falt i verdi mens Oslo Børs har steget 184%. Effekten av en samtidig oppgang på 550% i prisen på olje er mye av forklaringen til dette. (Man burde med andre ord heller ha investert i olje enn i aksjer).

Utviklingen viser også tydelig at Oslo Børs har oppført seg stadig mer likt aksjebørsene i de nye markedene (emerging markets) enn i G10 landene. MSCI-Emerging Markets Index har i nevnte periode steget 212%. I 2008 falt denne tilsvarende Oslo Børs, mens den i 2009 var opp 74%.

Fra august ifjor endret imidlertid dette styrkeforholdet seg og Oslo Børs overtok føringen. Nedenstående rangering som viser hvor mye det koster å forsikre de ulike landenes nasjonalgjeld er en mulig forklaring til dette. Krisepakkene har bidrat til å svekke kredittverdigheten på de fleste lands nasjonalgjeld som følge av at deres sentralbanker har måtte overta de privateide bankenes råtne fordringer. Forankret i at de norske tiltakene utgjør en forholdsvis lav andel av BNP har Norge lykkes i å beholde sin plass øverst på rangsstigen og samtidig kvalitativt hevet seg i forhold til landene innen emerging markets.

Prisen på kredittbeskyttelse av Norges nasjonalgjeld har riktignok nær firedoblet seg siden begynnelsen av 2008, men dette er blitt kompensert ved at krisen har hatt en mer uheldig innvirkning på andre land. Norge er det landet i verden med høyest kredittverdighet på sin nasjonalgjeld. Ikke dårlig av et land som har et sykefravær så høyt at IMF truer med å sette Verdens Helseorganisasjon på saken.