Tiåret vi nettopp har vært igjennom har uten tvil gitt finansforetak, investorer og myndigheter en mengde erfaring. Spørsmålet er bare om man er villig til å lære av disse eller om de samme feilene skal gjøres om igjen.

På bare 10 år ble det kollektivt skapt to gigantiske bobler; internett- og kredittboblen. Sistnevnte av et omfang som var så stor at den både truet det globale banksystemet og verdensøkonomien. Dette burde fortelle oss noe om konsekvensen av en økende grådighetskultur som gjennomsyret systemet fra finansforetak til myndigheter.

Madoff-svindelen i USA og TA-Invest i dette landet manifesterte noe som vi egentlig allerede visste, nemlig at hvis noe høres for godt ut til å være sant så er det nettopp som regel det. Grådighet var grunnen til at man valgte å overse dette.

Av samme grunn hoppet en mengde investorer inn i et fond som hadde benyttet historiske data til å lage kjøps- og salgsanbefalinger som ville ha gitt kjempehøy gevinst dersom de hadde vært benyttet. Ingen av disse tenkte på at de sikkert selv kunne ha kommet på minst like gode kjøp og salg i ettertid. Om fremtiden sier dessverre slike øvelser lite.

Ikke uventet ble også disse investorene skuffet av de virkelige resultatene. Man kan i denne forbindelse spørre seg om hvilken due dilligence alle rådgiverne som anbefalte dette systemet gjorde. De som stod bak det oppga åpent at «systemet» kun var papirtestet.

Tiåret viste også at høy avkastning og høy risiko som regel går hånd i hånd og at historisk avkastning gir liten eller ingen indikasjon om fremtidig utvikling. Hvis den gjorde det kan man spørre seg hvorfor alle ikke anbefaler gull siden det gylne metallet har slått andre aktivaklasser målt både over de siste 10 og 40 årene.

Svaret på dette er selvfølgelig at man bruker slike sammenligninger selektivt og ikke objektivt. En kjøp- og holdstrategi av gull genererer dessuten kun én enkelt transaksjon og er således en uinteressant anbefaling å komme med for noen som lever av å foreta flest mulig transaksjoner. Derfor blir ikke denne type investeringer anbefalt om det innføres aldri så mange MiFID regelverk.

Den nyoppdagede realsimen om at avkastning og risiko hører sammen er kanskje det som har ført til at PIMCO Absolute Return Fund nå er blitt verdens største fond. Dette fondet hadde ved utgangen av fjoråret fått svimlende $203 milliarder til forvaltning.

Det som for mange nordmenn vil oppfattes som svært overraskende er at PIMCO Absolute Return Fund siden oppstart ¨kun¨ har levert en annualisert avkastning på 8%. I Norge kappes de fleste om å love investorer årlige avkastninger på over 20% på alle typer finansielle aktiva fra aksjer til eiendom.

Historien viser imidlertid at dette er løfter som i beste fall er midlertidige. Over tid er det kanskje noen få prosent av forvaltere globalt som er i stand til å levere en slik avkastning. Årsaken til dette er at de fleste som tidvis leverer veldig høy avkastning i andre perioder har de største tapene. Finanskrisen viste oss at Norge var intet unntak i så måte.

Perioden 2000-2009 inneholdt så mange utfordringer at realisme allikevel har manifestert seg hos mange investorer. Dette er grunnen til at nettopp et fond som fokuserer på absolutt avkastning er blitt verdens største. Et absolutt avkastningsfond er nemlig ikke pålagt å sitte lastet med investeringer som vil tape penger ved en økonomisk nedgang.

PIMCO Absolute Return Fund har siden oppstart i 1987 hatt et annualisert standardavvik (måleenhet for risiko) som ligger på 1/5 av risikoen man ville ha hatt hvis man var investert på Oslo Børs i samme periode. De to største kursfallene fra topp til bunn investorene i fondet har opplevd dersom de har vært med alle 22 årene er på ca 4%, hensyntatt utbytter. Dette er til sammenligning mindre enn 1/3 av hva Oslo Børs kan falle på én enkelt dag og nettopp årsaken til at pensjonskasser plasserer sine midler hos PIMCO.

Mens Oslo Børs har hatt en rekke år med avkastning på 20% eller mer i denne perioden, har PIMCO-fondet ikke hatt noen. I 8 av 22 år har PIMCO Absolute Return Fund imidlertid levert en avkastning over 10% og på 22 år har investorene kun opplevd 2 år med negativ avkastning. De var på henholdsvis 0.24% og 3.55%. Kun i finans forstår man ikke at «smooth is fast».

Poenget med å ta frem PIMCO som et eksempel er ikke å hevde at obligasjoner, råvarer, eiendom eller aksjer er bedre eller dårligere å investere i. Alt til sin tid. Hensikten er å illustrere hva man kan oppnå gjennom å ha en diversifisert fremfor en spisset portefølje. Det er her de fleste grove feil gjøres og ikke bare i det tiåret vi har lagt bak oss.

Én ting må ærlig innrømme, jeg ville ha bommet grovt dersom noen hadde spurt meg i begynnelsen av 2008 om jeg trodde investorer som kom til å tape 24% av pengene sine i løpet av de neste to årene ville være fornøyde. Stemningen ved børsslutt i 2009 var på et nivå som ville ha vært en ny all time high verdig. Evnen til både å tilgi og glede seg over de nære tingene er viktig og en god egenskap.

Jeg kan forstå at aksjeinvestorer i Mexico og Brasil som faktisk har tjent penger over disse to årene er fornøyde, men hvem skulle tro at nordmenn som fortsatt er godt under vann skulle være det? Med en slik innstilling og viljen til å lære av sine feil kan jo ikke 2010 bli annet enn et meget godt år for oss alle.