Dataserier & Japan

Tidligere i uken skrev jeg om hvordan lengden på historiske dataserier ofte blir tilpasset argumenter og ikke objektivt valgt. En utfordring man uansett vil stå ovenfor er relevansen i tidsserien som benyttes. Det vil eksempelvis være lite poeng i benytte en tidsserie fra før gullprisen fikk flyte fritt for å predikere senere utvikling.

Det finnes riktignok ulike statistiske metoder som eksempelvis å teste for seriekorrelasjon over ulike perioder. En høy grad av seriekorrelasjon indikerer at retningen på historisk kursutvikling sier mye om retningen på fremtidige utvikling. Svært mange påstander om dette har imidlertid ikke vært testet statistisk og er derfor mer synsing enn fakta.

Tidligere i uken viste jeg hvordan gull hadde blitt glemt og fortsatt sjelden omtales i Norge tiltross for at dette edle metallet hadde slått andre aktivaklasser både over de siste 40 år og 10 år. Det snakkes mye om langsiktig avkastning i dette markedet, men kun der og når det passer.

Ønsker man imidlertid å basere seg på en mye kortere tidshorisont, kan alltids det japanske aksjemarkedet vurderes. Dette markedet er de siste 20 år vært nærmest uinteressant å investere i. Nikkei indeksen er i skrivende stund fremdeles 70% lavere enn det var på toppen for 20 år siden og har den laveste, om i det hele tatt noen, porteføljeallokering hos institusjonelle investorer.

Av ovennevnte grunner er det ikke mange som har fått med seg at Japan (riktignok med unntak av Tyrkia) var det ledende aksjemarkedet i desember med en oppgang på 12.85%. Heller ikke det faktum at det japanske aksjemarkedet siden mars ifjor har steget mer enn alles favoritt, Kina, har blitt viet noen oppmerksomhet. Det er ingen «J» i BRIC og det er tross alt disse landene som har gjort det bra de senere årene og derfor lette å få investorer til å investere penger i.

Skagen

Upopulære aksjer og markeder har ofte vært favoritter hos det utmerkede forvaltningsmiljøet Skagen. Skagen har meget dyktige forvaltere som ofte går sin egne veier. Både resultatene og veksten i forvaltningskapitalen forteller om deres suksess. I neste uke arrangerer Skagen sin årlige Nyttårskonferanse. Også denne gangen viser agendaen at de ikke er redde for å være nytenkende eller kontroversielle.

Til tross for at Skagen tilhører en fondsindustri som gjør nesten hva de kan for å forhindre konkurranse fra hedgefond, viser de Stavanger baserte forvalterne at de er uavhengige og selvtenkende gjennom å invitere hedgefondforvalteren Felix Zulauf som hovedtaler. Felix har vært i Norge en rekke ganger tidligere. Han er både en dyktig forvalter og en svært god foredragsholder. På mange måter minner han om George Soros, bare i en blidere utgave. 

Dette er forøvrig andre året hvor Skagen har en hedgefondforvalter som hovedtaler. Forrige gang var det råvare- og Kina-entusiasten Jim Rogers som holdt et meget interessant foredrag om de fremvoksende markedene. Ved en annen anledning var David Swensen hovedtaler. Dette var den tidligere forvalteren til Yale universitetet og kjent som en stor investor i hedgefond, råvarer og andre alternative investeringer. Andre toppnavn som Marc Faber og Lawrence Summer har tidligere preget konferansen. Man er med andre ord sikret en bred tverrfagelig gjennomgang av både markeder og investeringsmetoder på denne utmerkede konferansen. Det står det respekt av.

Coke is it!

Mye kan sies om svenskene, men særlig heldige er de ikke. Først gikk de glipp av århundredes rikdom da Volvo-avtalen sprakk og nå sliter de med tung økonomisk eksponering mot de baltiske landene. Begge deler selvfølgelig kjedelig, men når de i tillegg får vite at Coca Cola Company er mer kredittverdig enn den svenske stat må det føles bittert. Det er nå nemlig blitt rimeligere å forsikre Cocal Cola mot konkurs enn Sverige.

Chartet over viser prisutvikling på 3 årig konkursbeskyttelse (CDS) på Coca Cola og svensk statsgjeld.

Realiteten er at for hver investor som skyter gullfuglen, tryner et betydelig antall andre i steinrøysa

Ikke uventet ble en rekke norske aksjespekulanter «rystet» over at det fantes $203 milliarder i kapital som ikke hadde høyere ambisjoner enn de 8% i årlig avkastning. Dette er avkastningen verdens største fond, PIMCO Absolute Return, har gitt sine investorer (se forrige blogg).

Når man daglig leser overskrifter i finansmedia som: «Forventer femgangeren» blir jeg ikke overrasket over denne holdningen. Det er imidlertid en kjennsgjerning at kunne noen spå femgangeren (eller noen annen «ganger») med noen som helst sikkerhet, så ville vedkommende vært styrtrik og ikke avhengig av å brødfø seg gjennom kurtasjeinntekter. Hvis denne påstanden ikke slår en som intuitiv kan det være verdt å bruke noen minutter på å tenke over dette.

Realiteten er at for hver investor som skyter gullfuglen, tryner et betydelig antall andre i steinrøysa. Sistnevnte er bare mindre opptatt av å komme i mediaenes søkelys.

Men la oss se på realitetene rundt den presumptivt dårlige PIMCO avkastningen på 8%. I de samme 22 årene har Oslo Børs hatt en annualisert avkastning på 9.93%. Opplagt bedre, men langt lavere enn de fleste synes å tro. Problemet er bare at for å oppnå denne avkastningen har investorene på Oslo Børs måtte tåle 5 ganger så store svingninger som i PIMCO-fondet.

Professor William Sharpe ved Stanford University var hensynsfull nok til å komme opp med en metode hvor det var mulig å sammenligne avkastning og risiko. Ubeskjedent kalte han produktet for Sharpe Ratio. Denne tar avkastningen fratrukket den risikofrie renten og deler på svingningene (standardvviket).

Jo høyere Sharpe Ratio man oppnår, desto bedre risikojustert avkastning. PIMCO-fondets Sharpe Ratio målt over disse 22 årene er 0.45. Til sammenligning er Oslo Børs’ Sharpe Ratio i samme periode 0.13. PIMCO-fondet med andre ord avrundet gitt 3.5 ganger så god risikojustert avkastning som Oslo Børs.

«Men Oslo Børs steg mest!» vil mange hevde. Det er riktig. Men er man villig til å ta like høy risiko som Oslo Børs innehar, kan vi regne oss frem til hvilken årlig avkastning vi hadde fått hvis vi isteden hadde tatt samme risiko i PIMCO-fondet.

For å få komme opp i tilsvarende risiko som Oslo Børs måtte vi ha belånt PIMCO-fondet hele fire ganger. Hvis vi så legger inn en lånekostnad på risikofri rente pluss 100 punkter, ville man oppnådd en årlige avkastning på PIMCO investeringen på 21.6%. Det er mer enn dobbelt så høy avkastning som Oslo Børs men med samme risiko på egenkapitalen.

De som er investorer i PIMCO-fondet er sannsynligvis motivert av fondets forutsigbarhet, små tap, forvalterens lange erfaring og det at de kan få innsyn i porteføljen. De liker disse tingene fordi de er seriøse investorer som har vært ute en vinternatt før og ikke vil risikere å tape mer enn halvparten av sine penger i løpet av et halvt år.

En annen faktor som spiller inn er at stadig flere institusjonelle investorer opererer med risk-budsjett. De er derfor nettopp på jakt etter investeringer som kan gi dem mest mulig avkastning for en bestemt mengde risiko.

Kanskje PIMCO-investorene med sine $203 milliarder ikke er så dumme som mange synes å tro?