Gårsdagens påstand i Finansavisen om at det norske kreditt-obligasjonsmarkedet nå er fair priset er interessant. Vurderingen ble gjort av en analytiker i DnBNOR og det interessante med denne er at den kvantifiserer kostnaden norske selskaper må forventes å betale for feil gjort under finanskrisen.

2007 var ikke bare rekordåret for emisjoner i norske High Yield obligasjoner men ytterligere en rekord ble satt i forbindelse med dette, nemlig at investorene aldri har fått dårligere betalt for å påta seg denne risikoen.

Dette er således nok et solid eksempel på at kjøpsinteressen er størst nær toppen. Salgsinteressen nær bunnen tidligere i år skuffet heller ikke.

En annen rekord som ble satt i kredittobligasjoner i 2007 var megler-inntektene. Det ble sannsynligvis også satt en rekord med hensyn til emisjonsprospektenes manglende nøyaktighet med hensyn til selskapenes soliditet og fremtidsutsikter.

Om ikke dette var nok viser det seg at lovverket også var mangelfullt. Til tross for at hundredevis av meglere, advokater og andre hadde studert dette markedet og prospektene opp, ned og i mente hadde ingen fått med seg at investorbeskyttelsen var svært mangelfull. Nesten utrolig.

Det som er klart idag er at ingen hadde sett seg brydd med å undersøke om institusjonen som ble opprettet for å verne norske långivere, Norsk Tilllitsmann, var i stand til å gjøre nettopp dette. Det viser seg i år at både Norsk Tillitsmann og markedet har vært i villfarelse om deres evne til å utføre oppdraget. Det at Norsk Tillitsmann de siste 5 årene har tjent nærmere 100 millioner kroner på dette er en interessant problemstilling i seg selv.

Det er i denne forbindelseforøvrig gledelig å registrere at Kredit-tilsynet, som til nå har oversett så godt som alle overtramp i dette markedet, engasjerer seg for å bedre investorbeskyttelsen gjennom å foreslå en lovendring til fordel for tillitsmannsordningen.

Oppsummert kan man konkludere 2007 med at investorene fikk rekorddårlig betalt for å påta seg risiko, mens meglerhusene samtidig hadde rekordhøye inntekter fra salg av slike obligasjoner. En asymetri som dessverre ikke er uvanlig.

Det kom følgelig ikke som en stor overraskelse at det var investorene som ble gruset i den påfølgende finanskrisen. Prisen på kreditt-obligasjoner falt gjennom gulvet og investorene i disse papirene måtte ta uforholdsmessig mye tap som følge av konkurser og utilstrekkelig juridisk vern ved restruktureringer.

Alt har imidlertid sin pris. Mens investorer i norske High Yield obligasjoner i 2007 godtok et risikopåslag på 200 punkter over til-svarende europeiske papirer (risikopåslaget falt til null i august 2008), mener DnBNOR nå at dagens 1200 over Europa er riktig pris.

Gitt emisjonsvolumet fra 2007 og forutsetningen om en gjennomsnitlig løpetid på 4 år vil dette nye nivået medføre en merkostnad for norske låntagere på kr. 72 milliarder. I så fall en sweet revenge for investorene.