Den markerte forskjellen i økonomisk utviklingen mellom enkelte land og de store regionene som USA og Sentral-Europa har naturlig nok medført ulike renteforventninger. Ledet av Australia har også Norge påbegynt en sykel av rentehevinger og rentedifferansen til de nevnte regioner forventes å øke i tiden fremover.

På slutten av 1990-tallet ble det en tid svært populært for nordmenn å låne penger i japanske yen, sveitserfranc og US dollar. Den gangen var renten på disse valutaene var betraktelig lavere enn lånerenten man kunne oppnå i norske kroner. I 1998 var eksempelvis var rente-forskjellen 7% mellom lån i norske kroner og lån i japanske yen eller sveitserfranc.

Låntagere som var villige til å ta sjansen på stabile valutakurser kunne låne i sveitserfranc eller yen og ta sjansen på at en eventuell styrkelse av disse valutaene ville være mindre enn 7% per år. Etterspørselen etter slike lån var, av en eller annen grunn, klart størst i Stavanger-området. I hovedsak dreide dette seg den gangen om boliglån.

Nå leser vi at lån i utenlandsk valuta igjen anbefales varmt. Denne gangen ikke for å redusere kostnadene på boliglånet, men for å spekulere i aksjer. Så mye for lærdom av Finankrisen.

Det er tre ting som kan være interessante å merke seg med dagens situasjon: For det første at rentedifferansen mot sveitserfranc og yen ikke er 7% p.a lenger, men rundt 1/4 av dette. Høyere marginer som man må betale til bankene for å låne i utenlandsk valuta reduserer renteforskjellen ytterligere slik at den nærmest blir marginal.

Det andre verdt å legge merke til er at disse valutaene er nær på det laveste nivået vi har opplevd i år. Japanske yen har falt over 21% siden toppen i januar og sveitserfranc er ned 17% siden desember ifjor. Før kursfallet på disse valutaene lå rentedifferansen man kunne oppnå nær det doble av hva den gjør idag. Det vil med den basis, samt at norske aksjer allerede er opp over 50% i samme tidsperiode, neppe være en overdrivelse å hevde at nåværende tidspunkt ikke er den optimale for denne strategien.

Mitt tredje poeng er at mens man for 10 år siden lånte til et nogen-lunde sedat aktiva som egen bolig, anbefales man idag med en sterk krone og minimal renteforskjell å plassere lånet i norske aksjer. Ingen forkleinelse for sistnevnte, men svingningene i verdien av sistnevnte kan knapt kvalifisere til å kalles sedat.

Hvis 2008 lærte oss noe så var det at de fleste investorer har mer enn nok å hanskes med når aksjekursene faller, om de ikke i tillegg skal øke sin risiko og kompleksitet gjennom å finansiere disse i utenlandsk valuta. Se bare på antallet norskforvaltede globalfond som har mistet all sin avkastning pga svekkelsen i US dollar.

Lån i sveitserfranc for å kjøpe sveitsiske aksjer ville innebære en grad av rasjonalitet, mens lån i sveitserfranc uten særlig rentefordel for å plassere beløpet i norske aksjer kalles risikosport.

Annet enn å betale høye marginer til formidlere av slike lån er det vanskelig å finne et rasjonelt motiv for denne type risikoøkning. Er det spenning man er ute etter vil det antagelig være forbundet med lavere risiko å gjøre Basehopp fra Kjerrag.

Adrenalinavhengige som ikke føler for noen av delene kan glede seg over denne.

Nedenstående grafe er mye av nøkkelen til den kraftige oppgangen vi i år har opplevd i aksjer, råvarer, kredittobligasjoner samt inter-nasjonale lange statsobligasjoner. Det hevdes sågar at 3 måneders-statssertifikatet vist nedenfor en stund fredag ble handlet med negativ rente. Man måtte med andre ord betale for å låne staten penger. 

Det som imidlertid har vært uklart for mange er hvorfor obligasjons-rentene fortsetter å være lave samtidig som folk går ”mann av huse” for å kjøpe gull og andre aktiva som beskyttelse mot fremtidige inflasjon.

Aksjer, råvarer og kredittobligasjoner stiger fordi krisepakkene med-fører at markedet oversvømmes av penger. Overskuddet av likviditet fører til et kraftig nedadgående press på korte renter noe som gjør disse mindre attraktive for innskudd. Dette er igjen ment til å opp-fordre de som har ledige midler til å øke sin risiko gjennom å plassere sine penger i aktiva som aksjer, råvarer, eiendom etc fremfor i banken. Følgende av dette er at vi får en inflasjon i prisene på disse aktivaene.

Lange statsobligasjoner stiger i kurs (renten faller) fordi krisepakkene bankene har fått risikofritt kan lånes tilbake til långiveren (staten) gjennom kjøp av statsobligasjoner. Denne ”gratispakken” fra skatte-betalerne medfører at Vestens Hellige Kuer – bankene – istedenfor å benytte krisepakkene til å stimulere økonomien, risikofritt kan håve inn en årlig rentemargin på rundt 3.3% på disse pengene.

Når bankene samtidig med dette ikke har hatt noen som helst problemer med å overbevise politikerne at det er i «alles» interesse at de øker sine marginer, skulle det bare mangle at ikke inntjeningen og følgelig bonusene skyter i været.

Kombinasjonen av bankenes etterspørsel etter statsobligasjoner og pensjonskassenes behov for stabile inntekter er for tiden stor nok til å forhindre en renteoppgang i den lange enden av rentemarkedet. 

Kjøpene til disse to gruppene har i år vært så stor at andelen av emisjoner i amerikanske statsobligasjoner som asiatiske og andre sentralbanker står for er redusert med over en fjerdedel.  

Pensjonskassene har både vært tvunget til å ta inn over seg de store svingningene i aksjer, samt det faktum at internasjonale aksjer de siste 10 årene har gitt negativ avkastning. Begge deler har medført at de nå ser at de vil få store utfordringer med hensyn til fremtidige pensjonsforpliktelser.

Bunnlinjen er at vi for tiden opplever en ”unaturlig” utvikling mellom inflasjonsfølsomme aktiva som gull, inflasjonsbeskyttede obligasjoner, utbytte-swapper etc på den ene siden og renter på lange stats-obligasjoner på den andre. Denne vil etter min vurdering kun være midlertidig og gi en interessant investeringsmulighet i 2010.

Den senere tiden har det haglet inn med dårlige nyheter fra makroøkonomien i USA og andre steder. Til tross for stimulipakker stiger arbeidsledigheten og er nå på rekordnivå i USA. Handelsunder-skuddet er det største på 10 år i samme landet og banker verden over har fortsatt så usikre balanser at de er redde for å gi lån. Normalt etablert samvariasjon som at utviklingen i aksjemarkedene og arbeids-ledigheten følger samme retning har brutt sammen og det samme har forholdet mellom aksjemarkedsutviklingen og utviklingen i lange renter.

Mottoet til myndighetene verden over synes å være: «If the economy is unable to fix itself, drown it in liquidity!».

Grafen viser den amerikanske S&P-500 indeksen i sort sammen med utviklingen i arbeidsledigheten i USA invertert. Inverteringen er gjort for at det skal være lettere å sammenligne. For å unngå misforståelser betyr en fallende oransje kurve at arbeidsledigheten stiger og vice versa.

Det interessante er uansett det faktum at dårlige nyheter oppfattes som gode. Årsaken til dette er at dårlige økonomiske nyheter betyr at det fortsatt er akutt behov for myndighetenes stimulipakker og at disse derfor må forbli i markedet lenger. I ”beste” fall kan situasjonen bli så dyster at ytterligere tiltakspakker blir nødvendige. Det vil i så fall oppfattes som ytterligere «gode» nyheter.

Dagens oppgang i de asiatiske markedene og som har bredt seg videre vestover, er forankret i at APEC (Asia-Pasific Economic Cooperation) erklærte ved møtet i Singapore i går at en økonomisk oppgang i regionen fremdelses er så usikker og at det vil være behov for fortsatt stimuli.

Dette betyr dermed at den myndighetsfinansierte likviditeten fortsatt vil flyte rundt i markedene og bidra til inflasjon i aktivaverdier. Den dårlige nyheten er at verdensøkonomien fremdelses ikke er friskmeldt til tross for en global kapitaltilførsel man aldri har opplevd maken til. I praksis betyr dette at vi kanskje har to kvartaler å rette skuta opp på ellers kan fremtiden bli svært ubehagelig.

Det hele er temmelig likt med å være på fest hvor noen kommer med en ny forsyning med drikkevarer akkurat i det fornuften var i ferd med å melde seg. Alle tanker om fylleangst, depresjoner og bakrus er ved et mirakel blitt utsatt og festen når nye høyder. 2010 blir et interessant år uansett hva som skjer.

Investorbarometre verden over viser stor glede og en ny vilje til å ta høy risiko. Det kan være to grunner til dette. Enten skyldes dette følelsen av eufori – det er tross alt ikke mange måneder siden man stirret ned i det ytterste økonomiske mørke – eller så er det usedvanlig lett å glede aksjeinvestorer. Uansett årsak; det internasjonale nivået vi nå har nådd og feirer er det samme som markedene var på for 11 år siden. Hvorvidt gjensynsgleden skyldes at man idag har en langt mer liberal praksis med hensyn til å skrive ut antidepressiva vites ikke, men forbruket av disse har vist en dramatisk oppsving.

Flere tegn på velvære
Vinmonopolene på Oslo Vest melder, ifølge morgennyhetene, om en markert økning i champagne-salget de siste månedene. Dette er gode nyheter og bekreftes av en annen tilsvarende indikator for velvære som benyttes i USA, nemlig nedgang i salget av personlige skytevåpen. Etterspørselen i 3. kvartal i år falt med hele 60%, til stor fortvilelse for skytevåpen-, sykehus- og legemiddelindustrien i landet. Sistnevnte blir riktignok mer enn godt nok kompensert gjennom spredningen av H1N1-viruset.