Mange har mye å glede seg over i finansmarkedene om dagen. En rekke markeder har nå klart å ta tilbake halvparten av kurstapet og, skal man gå etter avisene, synes det som de fleste føler seg bedre nå enn da verdiene deres var betydelig høyere.
Dette kan tyde på at ordtaket: ”Alt er relativt” virkelig har noe for seg innen finans. Sist uke ble jeg sågar møtt med påstanden: ”Investorer som opplever at de får tilbake 50% av det de har tapt er mer fornøyd enn de som ikke har lidd tap overhode”. Høres merkelig ut fra mitt ståsted, men det er alltid farlig å vurdere andre ut ifra seg selv.
Sannsynligvis har dette noe med humørsvingninger å gjøre, og også med relativitet. Det er vanskelig å virkelig sette pris på følelsen av glede dersom man ikke har opplevd det motsatte. Isbadere forteller blant annet at de utsetter seg for smertelig kulde fordi det føles godt etterpå. Det samme gjelder fjell- og skogsturer i dårlig vær. De aller fleste sliter seg gjennom turen med tanke på å komme inn i varmen, få en varm dusj, ta på seg tørre klær, for så og sette seg foran peisen.
I finansmarkedet ble drømmen om rikdom og verdensherredømme i 2008 brutalt erstattet med vantro, smerte, tvangssalg, fornedrelse, krav om tilleggssikkerhet etc. En smertefull oppvåkning. Fra kanten av stupet ble imidlertid de fleste trukket i sikkerhet av myndighetstiltak og lettelsen man opplever sørger for en stor nok adrenalin- og endorfinproduksjon til å starte en ny syklus. Dusjen og varmen fra peisen gjør at man glemmer kulden og gjennomvått tøy.
Påstander som at «Fremtiden har aldri sett lysere ut», «Børsen dobler seg alltid», «Myndighetene vil alltid redde oss» omfavnes begjærlig og eventuell lærdom fra den genierklærte bestselgeren til Nassim Taleb: «The Black Swan» glemmes like fort som billig kiosklitteratur.
Mange trenger disse ytterpunktene for å føle at de lever. Den norske folkesjela består av langt flere høy-adrenalinpersonligheter enn det tørr statistikk skulle tilsi.
Den raske børsopphentingen bidrar til å forsterke følelsen både av å være i live og av mestring. Hadde opphentingen tatt like lang tid som etter børsfallet i 1929 hadde det ikke vært umulig å opprettholde adrenalinnivået. Det tok den gangen nesten 5 år å ta tilbake 45% av oppgangen og ytterligere 9 år med usikkerhet før de siste prosentene var i boks. Entusiasmen og tilliten til finansmarkedene fikk seg mer enn én knekk i denne perioden og det hjalp neppe at den Andre Verdenskrig blandet seg inn.
Denne gangen har det kun tatt 8 måneder å ta igjen 45% av den foregående nedgangen og adrenalin- og endorfinproduksjonen er på topp. Dette minner meg om da jeg var som reddest for å hoppe fallskjerm. Jeg har alltid vært redd for høyder og hatet å sitte på gulvet i en trang Cessna med åpen dør, vel vitende at jeg snart skulle gjøre noe så ulogisk som å kaste meg ut i tynn luft, for deretter la gravitasjonen brutalt trekke meg mot bakken i en minimumshastighet av 200 km/t. Sittende i flyet lovet jeg meg selv gang på gang å oppsøke psykolog dersom jeg overlevde hoppet. Men hva skjedde etter vellykket landing? Jeg var så høy på adrenalin og endorfin at jeg gikk rett bort og skrev meg på et nytt hopp. Noen timer senere og i en høyde av 3000 fot var adrenalinet og endorfinet oppbrukt og jeg lovte meg selv på nytt å søke profesjonell hjelp hvis jeg overlevde. Dette illustrerer at jo kortere tid mellom smerte og glede, desto mindre læring er det i opplevelsen.
Markedsaktørene er således helt avhengige av at oppgangen fortsetter for ikke å miste denne følelsen og komme i tvil. Det er derfor viktig å ikke spørre seg selv hvorfor emisjoner i amerikanske og europeiske statsobligasjoner fortsatt blir overtegnet selvom renten man låser inn over de neste 10 år kun vil være på 3.3% årlig. Det er av samme grunn viktig å ikke se ned gjennom å spørre seg om hva som vil skje når myndighetene trekker krisepakkene tilbake og hever rentene. Man bør heller ikke spørre seg om hvor veksten skal komme fra når arbeidsledigheten fortsetter å stige. Når Donald løper utfor et stup faller han aldri før han ser ned.
Tro kan flytte fjell og det samme kan den gjøre for økonomien. Hvis vi alle er overbevist om at dette kommer til å gå bra vil vi åpne lommebøkene og bruke mer penger, bedriftene vil igjen få vekst på topplinjen og arbeidsledigheten vil gå ned.
De som eventuelt erfarte mer adrenalin enn de strengt tatt fant behagelig under nedgangen, kan tross alt bare sette en grense for eventuelt tap fra nåværende nivåer eller benytte lærdommen til å sørge for en større robusthet i sine porteføljer. Ulikt en fallskjermhopper slipper man å tenke på at når man kaster seg ut er det ingen vei tilbake. Nyt derfor både adrenalinet og vissheten om at skade kun skjer dersom man ikke reagerer.
Hei Erik! Det vil alltid finnes skurker i alle næringer – også utenfor det kapitalistiske system. Jeg bare reagerer når de reddes av skattepengene mine (muligens noe farget av at jeg i 2008 må betalte 88% av nettoinntekten i skatt). /Peter
Kan man gjøre noe med det da innenfor et kapitalistisk system,Peter.Vil ikke altid»skurkene» finne en utvei?Jeg har sett også amerikanske myndigheter uttrykke ønske om å gjøre noe med dette.Men de greide det iallfall ikke i første omgang.Krever ikke dette et helt annet økonomisk system er mitt poeng?
Hei Erik! Dessverre får jeg så mange spørsmål og kommentarer, enten via bloggen, email. Twitter etc, at det er vanskelig å besvare alle. Mange er dessuten meninger som andre gjerne må ha uten at jeg nødvendigvis er enige i dem. Så til ditt poeng: Jeg er for at man utnytter de mulighetene som regler og lovverk tillater og gjerne også stiller spørsmål ved deres relevans. Det er tross alt de som har evnen og tør tenke «utenfor boksen» som fører samfunnet videre. Det sagt, mener jeg at 2 feil = 1 riktig. Har noen latt døren stå på gløtt og blitt rundstjålet så bør dette lære vedkommende å holde døren stengt fra nå av – ikke la den fortsette å stå åpen. Det er dette jeg påpeker når det gjelder finanskrisen. Når de som forårsaket den gjennom skattebetalernes midler står rikere tilbake, er dette en feil man bør lære av – ikke forsøke å gjenta. Feil oppstår men vi får bare progresjon dersom vi lærer av dem og lar være å begå dem om igjen. Dette burde være ukontroversielt for alle andre enn de jeg opprinnelig siktet til. /Peter
Hei Peter.Jeg tror ikke du har sett innlegget mitt om dette
Jeg ser ikke helt poenget med å ergre seg over «finansielle aktører som med vitende og vilje gikk for kortsiktig vinning på en måte som ødela systemet osv.»Dette er vel kapitalismens natur,aktørene utnytter huller i systemet.Hvem prøver vel ikke det-innen for lovens rammer er det akseptert i vår verden.Er det utenfor lovens rammer er det noe annet.Myndighetene kan jo prøve å lage systemer som ikke kan veltes over ende.Det har meg bekjent ingen klart ennå.Å kreve fellesskapshensyn av aktører er vel noe naivt drømmeri etter mitt syn,verden er ikke slik.Legitimiteten av å skvise penger av andre gjennom aksjespekulasjon,kan jo være ved event. dårlig samvittighet å gi bort mye av pengene til veldedighet.Men dette går det jo heller ikke an å lovfeste.At den jevne skattebetaler må ta regningen for kapitalismens kriser,er temmelig i overenstemmelse med Marx og neppe til å unngå i et kapitalistisk system.Vi som prøver å fordype oss i markedet og som befinner oss på toppen av investeringspyramiden,lever av fondssparere og langsiktige innvestorer.Mye av terminilogien fra banker og andre ovenfor kunder har vært og er fortsatt lureri og manipulasjon selv om innstramningen i regler fra myndighetene har hjulpet noe.Jeg ser ikke noe annet alternativ enn å lappe litt på systemet av og til,holde seg innenfor lovens grenser og ellers studere spilleregler og deres forandring som Audun sier for å karre til seg mest mulig.Revolusjonen er vel et avdanket tema,og hva slags system skulle komme isteden?
Hei Audun! Meget bra konklusjon. Den kan jeg slutte meg til. /Peter
Er vel også enig i at de profesjonelle aktørene aldri tar skylden for noe. Alt er jo alltid «etter forventningene» selv om forventningene var noe helt annet 1 måned tidligere.
Poenget mitt var vel heller at den uprofesjonelle delen av befolkningen som nå blir trukket frem som «nå har fondssparerne lært å kjøpe når markedet er på bunn», vil ta feil igjen. Og denne gangen vil de skylde på seg selv for å ha blitt med på spekulasjonsbølgen og dermed bestemme seg for å at aksjer skal jeg aldri mer ta i. Så vidt jeg kan se av historien har ingen bear-markeder i tatt slutt før «ingen» vil ta i aksjer eller i f.eks. gull på slutten av 90-tallet. Vi er ikke i bunn ennå. Så bullish sentimentmålinger har man knapt sett som de man ser nå i slutten av september/begynnelsen av oktober.
Den viktigste læresetningen i markedene er for meg følgende: «Når alle har skjønt spillereglene, endrer spillereglene seg.»
Hei Erik! Jeg tror du misforstår mitt ene poeng, nemlig det om ansvarsfraskrivelse. Jeg forsøker ikke å motbevise The Black Swan Theory her og er sikker på at i tillegg til megleren du nevner også kan finnes andre, eksempelvis i Ulan Bator eller på Zanzibar som er villige til å innrømme skyld for noe de har ansvar for.
Poenget er at Finanskrisen skyldes finansielle aktører som med viten og vilje overså fornuft og konsekvenser til fordel for kortsiktig økonomisk gevinst. Som om ikke det var nok ble de i krisen, gjennom gavmilde myndigheter, støttet opp av skattebetalernes penger og brukte disse til å utnytte situasjonen de selv hadde skapt til egen fordel. Bunnlinjen er at den jevne skattebetaler led i krisen og sørger for at de som skapte den idag sitter med mer enn før den startet. De ansvarlige har aldri innrømmet et snev av skyld. Det er i beste fall ironisk – i verste fall en forbrytelse uten straff.
Når det gjelder ditt andre poeng – psykologien – så er det stort sett denne som dominerer alle finansmarkeder. Kursene krysser bare fornuften i korte og i de fleste tilfeller uforutsigbare øyeblikk. Dette er hele poenget med markeder. Håp, frykt, forventninger, grådighet og panikk møtes på ett sted. Hadde 1+1 til enhver tid = 2 ville ingen tjent penger. /Peter
Nå er det nå slik at vi gamle ulver må være med på leken,skal det bli noe å tjene.Det sier jo også du at det gjelder å reagere.Men på hva?De fundamentale forhold du gjøgler med er jo godt kjent.Når psykologien tar over slik som i dag,blir alt fullstendig uforutsigbart eller blir det det ?Hovedpoenget tror jeg er at det er blitt en konsensus i markedet om at verden ikke vil gå ad dundas,men at ting etter hvert vil ordne seg.Også selv om sentralbankenes penger en dag tar slutt.Så får vi vente på det da og event. reagere raskt,og imens være med på leken.Jeg tror det stemmer at mange penger skal inn i markedet av ovennevnte grunner.Aktørene er livredde for å påta seg skyld.Enig med deg.Men inni seg tror jeg ikke de er dummere enn at en del tar skylden i stillhet.Bl.annet Myrseth innrømte feil på KOA offentlig og det står det respekt av.Den påstanden var vel litt unyansert Peter at ingen tar på seg skyld.Ellers morsomt innlegg/Erik
Hei Audun! Er det noe jeg har lært av 30 år i finansmarkedene så er det at aktørene der aldri tar skylden for noe som helst. Det er alltid markedets feil. Merk mine ord. /Peter
Hei
Det er jo interessant å se at finansmarkedene nå synes helt løsrevet fra de tørre fakta som er mer eller mindre null bedring, men kun en utflatning. Hvis noen og enhver begynner å se ned innimellom, vil bearmarkedet igjen ta over.
Det vil da antagelig bli mye verre enn ifjor. Forrige gang husket vi bullmarkedet. Denne gangen husker vi bearmarkedet. Forrige gang skyldte vi på de andre. Denne gangen kommer vi til å skylde på oss selv …
Hei Eivind! Personlig synes jeg Black Swan er oppskrytt (eller så er det bare at jeg hadde for store forventninger til den). Det er imidlertid interessant at den studeres av miljøer langt utenfor finans. Var jeg deg ville jeg valgt å lese Nassim’s forrige bok: «Fooled by Randomness». Denne synes jeg er mye bedre. /Peter
Hei
Er «the black swan» en bok du syns man bør lese?
Har kommet over referanser til den i andre artikler og har overveiet å kjøpe den før…