Mens diskusjonen herjer som verst om hvorvidt Oljefondet skal ta så my risiko som en portføljeandel på 60 prosent aksjer utgjør, flommer det inn avisartikler som omtaler enorme tap hos privatpersoner, familieselskap, kommuner, legater og stiftelser.
Det at man har tapt på aksjer i et katastrofeår er mindre oppsiktsvekkende enn det faktum at det virker som om man knapt har hatt andre ting i sine porteføljer. Noen har i tillegg økt risikoen ved å belåne sine posisjoner. Allerede i 1929 var man enige om at en hovedårsak til den store depresjonen var at alt for mange hadde for høy eksponering mot aksjer. Nå må vi snart lære.
Den uheldige gründeren
I helgen ble jeg fortalt om en gründer som hadde solgt bedriften sin for 50 millioner kroner og ble rådet til å låne tilsvarende beløp og kjøpe aksjer for alt sammen. Noen måneder senere ble han tvangssolgt ut av markedet da aksjene hans hadde falt 60 prosent. I dag sitter han igjen uten egenkapital og med en gjeld på 10 millioner kroner.
Denne tragedien er ikke enestående. Det som er vanskelig å forstå er hvorfor privatpersoner som har klart å tjene mer penger enn de noen gang kan bruke setter seg i en situasjon hvor de kan tape mer enn halvparten av de, for det meste, hardt tjente pengene på noen få måneder.
Er det gambling-mentalitet, dårlig rådgivning, uforstand eller en overdreven tro på seg selv og egne evner? Kanskje det er alle mediaoverskriftene med: ”Venter åttedobling av kursen”, ”Dette skal opp!” etc som er motivasjonen.
Kjøp av aksjer gagner både næringsliv, samfunn og kan gi en hyggelig avkastning, men den er dessverre ikke risikofri. Den forventede avkastningen overdrives og risikoen tones ned.
Realitetene
Gitt en forventet årlig avkastning på 10 prosent (historisk er dette for høyt) og et annualisert standardavvik (måleenhet for risiko) på 26 prosent vil man rent matematisk måtte forvente å tape penger på Oslo Børs i minst 1 av 3 år. Jeg betviler sterkt at de som tapte 50% eller mer av sine formuer i fjor var klar over dette.
Årlig avkastning på Oslo Børs målt over 1 år er på -29.83%, 2 år -7.9%, 5 år 8.08% og 10 år 6.46%. Den beste perioden var årene fra 2003 til og med 2007. Da steg Børsen 326 prosent. Problemet er at denne perioden var en ”utligger” i datasettet og langt fra det normale. Faktisk så langt fra det normale at det alene burde ha fått varselklokkene til å ringe. Forsiktig forvaltning ville tilsi at man reduserte sin risiko da dette skjedde. Jo mer forsiktig desto mer burde man ha redusert. De virkelig forsiktige ville sannsynligvis ha redusert sin aksjeandel lenge før 2007. Det er ikke snakk om å selge alt, men redusere seg pent og forsiktig etter hvert som verdiene øker. Avisreferatene viser isteden at mange gjorde det motsatte. Ett år senere var halvparten eller mer av verdiene deres borte.
Forslag til regel
Dersom man hadde benyttet en enkel regel hvor man ved slutten av hvert av disse ekstraordinære årene fra og med 2003 reduserte sin eksponeringen med 20 prosent og satte disse pengene i banken ville man etter fjoråret sittet igjen med en totalavkastning på 162 prosent. Til sammenligning var avkastningen til de som ble sittende med alle pengene på ”bordet” 96 prosent. Ikke bare fikk de forsiktige en høyere avkastning, men risikoen deres viste seg også å være lavere. Det årlige standardavviket på den forsiktige porteføljen var 23 prosent, mot 38% hos de passive. For ordens skyld har vi foretatt lignende beregninger i flere markeder og over lange tidsperioder med tilsvarende gode resultater.
Selv på et kasino er det kun berusede mennesker eller de mest risikosøkende som lar alle pengene ligge på bordet i hver bidige omgang! Fellesnevneren for disse er ikke uventet at de forlater stedet pengeløse.
Debatten rundt Oljefondets aksjeandel er derfor interessant også når det gjelder andre type investorers allokering. Hvis det er slik at et fond som har fordeler som å ha staten i ryggen, får stadig tilførsel av nye penger, har dyktige forvaltere og hvor forpliktelsene ligger langt frem i tiden ikke bør ha en aksjeandel på 60 prosent – hva er så riktig andel for de som er svakere stilt?
Jeg skulle ønske at jeg var smart nok til å ha svaret. Det virker imidlertid intuitivt at den sjelden bør være større enn Oljefondets og relativt åpenbart at det er feil med 100 prosent eller over.
NB! Til de av dere som har Spotify anbefaler jeg følgende melodiøse illustrasjon av innlegget; «(Everybody wanna get rich) Right Away»
av Dr. John fra 1974
http://open.spotify.com/track/2a0fkN8dbA5Kh8SR7cvl3D
Til de av dere som ikke har Spotify er refrenget:»Everybody wanna get rich right away, right away, right away, right away. Everybody wanna be king for a day, everybody wanna get rich right away.»
Takker for det Thor! Takket være AMS-ordningen på 80-tallet har det blitt nærmest ensidig fokus på aksjer når det gjelder sparing. Dette har antagelig begunstiget næringslivet mer enn spareren, men i det minste er det kommet noe godt ut av det. Det er ikke noe galt med aksjer men når disse blir målet og ikke midlet er spareren etter min oppfatning på villspor. Dette blir selvsagt ytterligere forverret når man ikke er klar over risikoen man løper. /Peter
Hei Peter! Din artikkel «Satser gård og grunn» burde være obligatorisk lesestoff for alle som vil forsøke seg i aksjemarkedet! Kudos!
Hei Haavard, Jeg er ikke uenig med deg at incentiv-ordninger for rådgivere og selgere har vært feil, ei heller at disse ofte har mangefull kunnskap. Dette sagt, så er tapene avisene har referert til gjennom sommeren ofte hos svært oppegående mennesker. Mange av disse har i tillegg ansatt profesjonelle mennesker til å ivareta sin formue. Det er særlig tapene denne gruppen har pådratt seg som er vanskelig å forklare. /Peter
Grådighet på begge sider av bordet er ofte problemet. Selgeren vil tjene mest mulig og setter kundeforholdet i andre rekke da kortsiktighet og inneværende års bonus er førsteprioritet. Dessuten kan selgeren gå til andre sauer etterpå (hvis tidene er gode). Kunden (les: spekulanten) på sin side er grådig da han er villig til å risikere rikdommen og en sikret økonomisk framtid såvel som luksus, på enda mer rikdom. Det er jo fullstendig idioti og den samme type mennesker er de som svarer på Nigeria-brevene som lover kjappe, risikofrie penger.
Når det er sagt er det selvfølgelig galskap at selgere, rådgivere eller forvaltere skal kunne lure kunder uten å bli straffet. En form for personlig lisens som vektlegger etikk og due diligence med tanke på den spesifikke kundens krav, kunnskap og risikovilje burde være et krav i industrien. I utlandet er f.eks. CFA relativt vanlig og ved brudd på charteret risikerer gitte person å miste tittelen. Det må være lov å stille krav til profesjonelle aktører og de må ta konsekvensen hvis de bryter lover og regler.
Den innstramning myndighetene har gjort når det gjelder finansielle instrumenter er helt på sin plass selv om detaljer kan diskuteres.Det man har kalt rådgivning har vært ren aksjepushing og råd om giring er gitt i hopetall uten at klientens økonomiske situasjon er vurdert.Det er nå f.eks umulig å få tak i kvalifiserte advokater som kan ta derivatsaker der de virkelige store tapene har vært.Det er for mange som har saksøkt DnB slik at det ikke er advoketer igjen..Det verste eksemplet er da DnB pushet Fast-derivater på naive kunder.I tillegg til at kundene ikke skjønte noe av derivat-instrumentet,var også anbefalingene fra DnB basert på løgn da Fast-ledelsen hadde forfalsket resultattallene.Flere rettsaker er nå i emning pga dette og det dreier seg titalls millioner kroner
For noen år siden var det mange som mente at høy risiko var det samme som høy gevinst !!
>Er det gambling-mentalitet, dårlig rådgivning, uforstand eller en >overdreven tro på seg selv og egne evner? Kanskje det er alle >mediaoverskriftene med: ”Venter åttedobling av kursen”, ”Dette skal >opp!” etc som er motivasjonen.
>Kjøp av aksjer gagner både næringsliv, samfunn og kan gi en hyggelig >avkastning, men den er dessverre ikke risikofri. Den forventede >avkastningen overdrives og risikoen tones ned.
Jeg tror det er en god kombinasjon av alle faktorene du nevner her.
Majoriteten av befolkningen, selv solide forretningsmenn med store formuer som nevnt her, har veldig lite kunnskap om hvordan markedene fundamentalt fungerer og hvor mye risiko de faktisk tar på seg.
Når vi har meglere og rådgivere som kun er opptatt av å selge sine tjenester i tillegg til media som typisk blåser opp aksjemarkedene når ting virkelig ser lyst ut (og motsatt når det raser nedover), skapes det en illusjon om at aksjemarkedet gir gratis penger tilnærmet risikofritt.
Da frister det selvsagt å låne masse penger i banken og sikre alderdommen!
Men det er vel desverre slik at skal man ha et velfungerende marked, er det nødvendig at noen må sitte igjen som tapere på et gitt tidspunkt.
Det som kanskje kunne hindres, blant annet gjennom bedre opplysning, er at folk satser alt de har og i tillegg gearer dette, slik at når det faktisk krakker så forsvinner både gård og grunn.
Satser man penger man kan tillate seg å tape vil det fortsatt svi og man må kanskje kutte ut champagnen, men man har muligheten til å bli sittende med sine posisjoner og ha litt sikt på sine investeringer, i tillegg til at man bevarer gård og grunn.
Mvh
Johannes