Mens diskusjonen herjer som verst om hvorvidt Oljefondet skal ta så my risiko som en portføljeandel på 60 prosent aksjer utgjør, flommer det inn avisartikler som omtaler enorme tap hos privatpersoner, familieselskap, kommuner, legater og stiftelser.

Det at man har tapt på aksjer i et katastrofeår er mindre oppsiktsvekkende enn det faktum at det virker som om man knapt har hatt andre ting i sine porteføljer. Noen har i tillegg økt risikoen ved å belåne sine posisjoner. Allerede i 1929 var man enige om at en hovedårsak til den store depresjonen var at alt for mange hadde for høy eksponering mot aksjer. Nå må vi snart lære.

Den uheldige gründeren
I helgen ble jeg fortalt om en gründer som hadde solgt bedriften sin for 50 millioner kroner og ble rådet til å låne tilsvarende beløp og kjøpe aksjer for alt sammen. Noen måneder senere ble han tvangssolgt ut av markedet da aksjene hans hadde falt 60 prosent. I dag sitter han igjen uten egenkapital og med en gjeld på 10 millioner kroner.

Denne tragedien er ikke enestående. Det som er vanskelig å forstå er hvorfor privatpersoner som har klart å tjene mer penger enn de noen gang kan bruke setter seg i en situasjon hvor de kan tape mer enn halvparten av de, for det meste, hardt tjente pengene på noen få måneder.
Er det gambling-mentalitet, dårlig rådgivning, uforstand eller en overdreven tro på seg selv og egne evner? Kanskje det er alle mediaoverskriftene med: ”Venter åttedobling av kursen”, ”Dette skal opp!” etc som er motivasjonen.

Kjøp av aksjer gagner både næringsliv, samfunn og kan gi en hyggelig avkastning, men den er dessverre ikke risikofri. Den forventede avkastningen overdrives og risikoen tones ned.

Realitetene
Gitt en forventet årlig avkastning på 10 prosent (historisk er dette for høyt) og et annualisert standardavvik (måleenhet for risiko) på 26 prosent vil man rent matematisk måtte forvente å tape penger på Oslo Børs i minst 1 av 3 år. Jeg betviler sterkt at de som tapte 50% eller mer av sine formuer i fjor var klar over dette.

Årlig avkastning på Oslo Børs målt over 1 år er på -29.83%, 2 år -7.9%, 5 år 8.08% og 10 år 6.46%. Den beste perioden var årene fra 2003 til og med 2007. Da steg Børsen 326 prosent. Problemet er at denne perioden var en ”utligger” i datasettet og langt fra det normale. Faktisk så langt fra det normale at det alene burde ha fått varselklokkene til å ringe. Forsiktig forvaltning ville tilsi at man reduserte sin risiko da dette skjedde. Jo mer forsiktig desto mer burde man ha redusert. De virkelig forsiktige ville sannsynligvis ha redusert sin aksjeandel lenge før 2007. Det er ikke snakk om å selge alt, men redusere seg pent og forsiktig etter hvert som verdiene øker. Avisreferatene viser isteden at mange gjorde det motsatte. Ett år senere var halvparten eller mer av verdiene deres borte.

Forslag til regel
Dersom man hadde benyttet en enkel regel hvor man ved slutten av hvert av disse ekstraordinære årene fra og med 2003 reduserte sin eksponeringen med 20 prosent og satte disse pengene i banken ville man etter fjoråret sittet igjen med en totalavkastning på 162 prosent. Til sammenligning var avkastningen til de som ble sittende med alle pengene på ”bordet” 96 prosent. Ikke bare fikk de forsiktige en høyere avkastning, men risikoen deres viste seg også å være lavere. Det årlige standardavviket på den forsiktige porteføljen var 23 prosent, mot 38% hos de passive. For ordens skyld har vi foretatt lignende beregninger i flere markeder og over lange tidsperioder med tilsvarende gode resultater.

Selv på et kasino er det kun berusede mennesker eller de mest risikosøkende som lar alle pengene ligge på bordet i hver bidige omgang! Fellesnevneren for disse er ikke uventet at de forlater stedet pengeløse.

Debatten rundt Oljefondets aksjeandel er derfor interessant også når det gjelder andre type investorers allokering. Hvis det er slik at et fond som har fordeler som å ha staten i ryggen, får stadig tilførsel av nye penger, har dyktige forvaltere og hvor forpliktelsene ligger langt frem i tiden ikke bør ha en aksjeandel på 60 prosent – hva er så riktig andel for de som er svakere stilt?

Jeg skulle ønske at jeg var smart nok til å ha svaret. Det virker imidlertid intuitivt at den sjelden bør være større enn Oljefondets og relativt åpenbart at det er feil med 100 prosent eller over.

NB! Til de av dere som har Spotify anbefaler jeg følgende melodiøse illustrasjon av innlegget; «(Everybody wanna get rich) Right Away»
av Dr. John fra 1974

http://open.spotify.com/track/2a0fkN8dbA5Kh8SR7cvl3D

Til de av dere som ikke har Spotify er refrenget:»Everybody wanna get rich right away, right away, right away, right away. Everybody wanna be king for a day, everybody wanna get rich right away.»